Jeg skjønner hvorfor man skammer seg for å fortelle at man er ufør, smak litt på ordet ufør… Ingenting med u foran er noen koselig ord.. Uheldig, uflaks, unødvendig, udelikat, uskjønn, ulevelig, u-land..Igrunn så er u-ord noe ihvertfall jeg forbinder med noe negativt. Og når man da skal fortelle at man er ufør, det er #denfølelsen.. Når ungene var små, sa jeg at jeg var hjemmeværende og da så folk på meg, enkelte litt sånn nedlatende og sa, “så fint å kunne ha muligheten til det da..” Og da følte jeg meg så dum at jeg måtte forklare uansett. Jeg er hjemme for at jeg er syk, jeg får ikke lov å jobbe nå, eneste positive med epilepsien er at jeg har fått vært hjemme med ungene i mange år. Mange fine fraser jeg lærte meg utenat på rams 😉 Men den med at jeg har fått vært hjemme med ungene, det er positivt, men det hadde selvsagt vært bedre hvis vi hadde hatt økonomi til det enn at jeg er syk. Ungene har blitt 10 og 12 år og jeg har begynt å jobbe litt og det er fantastisk. Det er gøy, utfordrende, møter masse spennende mennesker og tjener litt ekstra i tillegg. Jeg må bare passe meg å for gå over grensen (ikke det at jeg er kjent for det på noensomhelstmåte;) Det er deilig å kunne svare når noen spør meg om hvor jeg jobber, og ha et ordentlig svar. Jeg har snakket med andre «uføre» og mange får ofte høre: «så deilig du har det da som kan gjøre akkurat som du vil, sove lenge og bare kose deg. Skulle ønske jeg også kunne det, du ser ikke akkurat så veldig syk ut” “Hvorfor får du late deg hjemme når du ser så frisk ut osv” Jeg har sjelden fått høre det, men jeg går på med 150 % bestandig når jeg kan og arbeider meg halvt fordervet noen ganger for å så gjemme meg når de verste anfallene setter inn. Desuten har jeg vært «raus» med å vise frem at jeg har epilepsi for å prøve å få bort fordommer. Jeg har hørt historier som får meg til å grøsse om hvordan folk diskriminerer folk og skygger unna pga anfall. Jeg skjønner godt at folk skygger unna sutrepeller som gjør karriere av sykdommen sin, men av og til skjønner jeg de nesten for man må nesten bevise at man er syk for å kunne «slenge» hjemme. De fleste som er kronisk syk, de går ikke ut på sine dårlige dager, de velger å holde seg hjemme for å ikke plage andre også for å skjerme seg for blikk og kommentarer. Nå som jeg har begynt å jobbe litt så har jeg det litt bedre, det er litt mer medisiner, men det er verdt det. Jeg har ikke kjedet meg et sekund fra før fordi jeg har så mye å styre med når jeg kan med frivillig arbeid, FAU, venner, familie osv. Kjede seg er et luksusproblem, jeg husker sist jeg gjorde det i 2002, men jeg fant på noe da også 😉 Men det å jobbe litt tilfører noe mer og jeg lærer masse nytt og det er spennende 🙂
Det er lov å tenke seg litt om når du møter noen som har noe som starter på U, bortsett fra uhøytidelig, det er et fint ord 😉 Men vær forsiktig med hva du sier, det er ikke gøy å være syk, mange av oss ville valgt helt annerledes hvis vi kunne. Men de fleste av oss gjør det beste vi kan utifra våre forskjellige situasjoner. Ikke døm, aldri døm noen. Hva er det som gjør at du kan dømme noen når du ikke vet historien dems.. Det er nemlig helt jævlig å måtte innrømme at man er ufør… helt jævlig. Som sagt, smak på ordet..
Det er en grunn for at de fleste av oss er krampeoptimister 😉 Jeg liker ikke å skrive om dette her, nemlig pga ordet. Men ble akkurat nok provosert, da MÅ jeg jo 😉
Anywho God Helg 🙂
#Ufør #Kronisk #Syk #Epilepsi #Positiv #Optimist #OrdMedU