Når livet bare slår deg rett i fleisen #Kreft

 

Kreft, bare ordet gjør sånn at jeg grøsser på ryggen og jeg bare rister det av meg igjen. Jeg bestemte meg for lenge siden at det får jeg ikke, det får være grenser med sykdom. Jeg bare glemte å bestemme det for mannen også. Han nevner at han skal til legen på helsjekk og at han kjente en forskjell i pungen, men i all min “Det går bra, kjempebra” holdning så var jo ikke det noe skummelt. Heller ikke at han måtte sjekkes på sykehuset var skummelt. Det var dødsskummelt når han ringte etter 4 timer for å si at han skulle operere morningen etter og at han ble lagt inn på stedet. Han fikk perm så han kunne sove hjemme, men han måtte kjøre  inn igjen for å ta en CT, så komme hjem til middag og dra tilbake til neste morgen. Jeg dro på jobb og latet som alt var ok, slo noen telefonnummer feil og evnen til klar logikk var borte. Kl 12.00 trengte jeg ikke å holde masken lenger og jeg gråt meg fra jobb.. Jeg fikk mange rare blikk rundt Oslo city området hvor tårer rant og jeg ingenting hjalp. Jeg ville bare være med på Ahus å kjefte på leger og kreve svar! TIlslutt måtte jeg ringe Ahus på oppvåkningen og fikk prate med han, da gråt jeg enda mer. Da fikk jeg vite at alt var gått veldig fint og han drakk kaffe, flirte og lo..En ting er å leke “helt” på egen hånd, en annen ting er når den du er mest glad i blir syk, da er det skummelt. Min snille Elisabeth hentet meg så jeg å ta bussen hjem med forgrått ansikt, være tapper og det er vanskelig å være tapper når man ikke vet. Da må man kjenne etter. Da er det plutselig ikke greit lenger. Ikke i det hele tatt.. Kanskje det er litt karma.. Når “Alle” sier til meg at de er bekymret og at jeg må roe meg ned, så sier jeg “Det går bra, kjempebra” og så kjører jeg mitt eget løp.. Jeg skjønner plutselig hva de snakker om nå! Så redd som jeg var i går har jeg ikke vært som jeg husker. Jeg er alltid bekymret for ungene og alt de skal igjennom. Men vi har ikke hatt noen reel grunn til å være veldig redd for de når det gjelder å ha sykdom, heldigvis.

Men nå begynner jobben videre, vi må bare brette opp armene og ta dette på strak arm. Vi må det, vi vet ikke hva vi kommer til å oppleve, men vi regner med at dette går bra. Kjempebra 😉 Ref: familien som tar det meste med et smil, pil ned 🙂

Det som er, er at han er rastløs, allerede i går kveld.. 😉 Det blir et par spennende uker hvor han skal være sykmeldt uten å få gjøre så mye…….. Han er ikke typen til å sitte i ro, eller ikke gjøre noe. Han jobber vanlighvis 6-7 dager i uken og fra det til å sitte/ligge i ro i hvertfall de første dagene blir utfordrende… For han, kanskje for meg også… Alle lærer noe av det meste man opplever. Når jeg opplever hvor mange som bryr seg så blir jeg veldig rørt, alle som sender han meldinger, ringer, smsér, facebooker og lurer på hvordan det går. Det er viktig. 

Jeg har jo såklart gjort det som man ikke skal gjøre, jeg har googlet, lest og forberedt meg på ting som ikke går an å forberede seg på og kanskje ikke en gang trenger å forberede meg på 😉 Google er av og til din beste venn og noen ganger en ganske kjip bekjent..

I natt har jeg ikke sovet så masse pga alle tankene, all googlingen, all planleggingen, alle spørsmål du forbereder deg på, alle svar du leter etter og som sagt.. Vi vet jo ingenting enda og jeg skal ikke fortelle hvordan han har det, jeg forteller min opplevelse at man vet aldri hva som venter deg rundt neste sving og hvordan man skal takle det. Passer innmari dårlig når man er litt kontrollfreak, samtidig så er jeg jo krampeoptimist og tenker her skal vi lære noe.. Jeg er bare så innmari lei meg for at vi må lære på denne måten..

Jeg var helt satt ut i går, tidenes hodepine, det gjorde vondt bare jeg hørte pusten til noen. La meg før kl 22.00. Jeg fikk meg en trøkk og kroppen reagerte.. Jeg var nok helt utslitt av å være redd og av å gråte. Jeg har tatt meg sammen hele uken med syk sønn, være på jobb, ta bussen og skal jo egentlig ikke gjøre noenting pga hjernerystelse og ribbeinsbrudd, men av og til så nytter det ikke. Man bare må. Men det er håp for neste uke hvor vi begge kan holde oss i ro 😉 

 

Nå er det bare å vente på svar, vente, det er vi kjempegode på begge to…Ekstrem høy ironialarm på den 😉 Jeg ønsker alle en nydelig helg og dere, #Fuckcancer hører jeg dem sier 😉

#Kreft #Livet #Oppned #Testikkelkreft #Fuckcancer #Carpediem #krampeoptimist #Detgårbrakjempebra #Nårmanikkevet 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg