Jeg vurderte å gi bort jakken min til en i Oslo i dag, men jeg hadde bare en tynn genser under og har enda dårlig samvittighet.



 

Jeg er så sliten, så innmari sliten. Det er mye og kanskje litt vel mye..Men masse positivt også, det er det alltid. Men med en kropp som funker innimellom så blir det slitsomt innimellom, men viljen er sterk og det er den jeg går på og en del medisiner da ;) Neste uke skal jeg på hatsted ( beklager, jeg hater jo ikke, men misliker sterkt da;) nr 1, SSE og jeg ringte de for jeg hadde glemt når jeg skulle inn og de sier. "Å, så koselig at du kommer" og jeg har lyst å flekke tenner i andre enden, men det er jo ikke de søte sykepleierene sin feil at han praksisgjøken i samarbeid med Cruella de Ville legen ødela så mye. Jeg har to andre leger som mener jeg må gå videre med den saken, men er fortsatt litt uggen etter forliksrådet og sjarmtrolladvokaten.. Kjenner jeg får vondt i viljen og lysten og alt på engang og da hjelper ikke smertestillende ;)

Det har jo skjedd litt andre ting her hjemme også, men det skal jeg ikke skrive så mye om. Men det går greit, det kan jeg skrive :)

http://epilepsi2509.blogg.no/1486142600_nr_livet_bare_slr_rett_i_fleisen_kreft.html



Vi tar denne retningen ;) Pil opp
 

Men så mye positivt også. Jeg jobber en del og liker det godt. Samler inn til Hellas tur i april og har klart å samle inn 16.000 kr til nå og håper det blir mye mer innen jeg reiser. Jeg reiser til samme campen en gang til og den rommer nå 170 mennesker og de skal bygge den om til 600 mennesker... Det er en nedlagt fabrikk og igrunn ganske trist, men det er kalt en 5 stjernes camp og sist så mistet vi vannet og vi frøys konstant og da tenker jeg på de i teltleirene. Livet er så sinnsykt urettferdig. Den siste uken har jeg klart å få tre mennesker til å gråte. Datter og jeg møtte en rumensk dame forrige lørdag og det endte med etter vi hadde kjøpt mat til henne at hun sto og hulket i armene mine for at hun savnet barna sine, var sulten og kald. Jeg føler at hjertet revner.. Jeg måtte minne meg om at selv om jeg ikke kan gi alle de som trenger hjelp som jeg ser til og fra jobb er ikke avhengig bare av mer og at de setter pris på at jeg smiler og sier hei. Jeg vil så gjerne hjelpe. Hvis diagnosen høysensetiv finnes så er jeg det. Jeg får vondt når andre har vondt, jeg vurderte å gi bort jakken min til en i Oslo i dag, men jeg hadde bare en tynn genser under og har enda dårlig samvittighet. Det er fryktelig slitsomt å ha det sånn og det er slitsomt for andre at jeg er sånn. Jeg tar inn all verdens elendighet og jeg kom på at jeg hadde glemt Ukrania og da hadde jeg svart samvittighet i flere dager for at jeg ikke hadde fulgt med på hvordan de har det nå. Ja, jeg hører meg selv. Fullstendig håpløs! Men jeg vet jo at det nytter og jeg prøver å hjelpe der jeg kan, det er bare så vondt at jeg ikke strekker til overalt. Skulle ønske jeg var en fe som kunne dele ut gode ønsker og tanker, klemmer og sørge for at alle hadde det fint, ikke var sultne, ikke var mishandlet, utsatt for overgrep, traumer, mistet familien sin osv osv... Hjernen koker over iblandt, kanskje derfor det blir overladning og epilepsien gnistrer til ;) Kanksje det egentlig er positiv å dette ut innimellom hvis jeg skal se positivt på ting ;) Kanskje cluster hodepine er for at jeg skal slutte å bekymre meg for alt jeg ikke får gjort noe med.. Det gjør ofte så vondt at jeg klarer ikke å ta inn noe annet. Kanskje jeg skal prise diagnosene, Kanskje det er en mening med alt ;) 



Gammelt bilde, men illustrerer hvordan det er akkurat nå ;)


Mye tanker en fredagskveld, jeg håper alle kan bidra litt til en bedre verden som jeg stadig maser om. Som bare det å se folk, smile, si hei, gi litt av tiden din, kanskje en klem og en kaffe <3 Jeg vet, masa på tråden.

#SSE #Epilepsi #Cluster #Høysensetiv #Menneskerettigheter #Payitforward #Payattetion #Hellas #Camp 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits