De siste dagen har jeg tilbragt nettene i Libanon, på grensen til Syria. Jeg har forestilt meg lyden av bomber i drømmene når jeg har skuet over støvete landskap og sett fortvilte mennesker med en ubeskrivelig redsel og resignasjon i blikkene sine.. Helt grusomt. jeg har våknet opp sliten og da får jeg umiddelbart dårlig samvittighet, for jeg har opplevd ingenting i forhold til de som opplever dette daglig.
Natt til i går hadde jeg et så forferdelig mareritt om folk jeg ble kjent med i Hellas og alt jeg måtte overleve en natt nede i en undergang med folk som var ute etter meg for å få lov å leve videre. Det “de” ikke fortalte meg at de drepte min beste venn der nede og det synes som møtte meg på slutten av drømmen var så grusomt at jeg begynte å gråte når jeg skulle fortelle om den. Jeg skal ikke beskrive det, det er for fryktelig. Jeg husker stemmer, lukter, ansikter og alle detaljer. Mannen sa fort at du var jo på årsmøte i RWN og da snakket du vel om det du opplevde i Hellas og det gjorde jeg og det satte tydeligvis i gang noe og jeg har enda ikke tatt tak i det. Etter enda en natt, en drøm om Syria, med bomberegn og redsel så tror jeg kanskje at jeg må kjenne litt på det jeg har opplevd. Men igjen slår den dårlige samvittigheten inn, for det er virkelig ingenting i forhold til de menneskene jeg møtte.. Etter det som skjedde i Syria i går og det vi så på nyhetene om mennesker som ble gasset ihjel i Øst – Ghouta, grufulle bilder med sjokkskadede barn med smerter og skum rundt munnen. Blikkene var hjerteskjærende. Dette har pågått i 2011 og gass angrep startet i 2013, det har skjedd fire ganger som vi vet om. Historien gjentar seg og vi ser på..
Jan Egeland sier at krigen er menneskeskapt, da må det mennesker til for å stoppe den!
Jeg har bilder i hodet fra forrige Hellastur i oktober, den var nok den verste. De forrige var i en relativt trygg camp og den første var i Camp Moria og Better Days for Moria og da tok jeg i mot de som hadde overlevd turen over fra Tyrkia. Våte, takknemlig, redde, resignerte mennesker som hadde livet sitt i en plastpose og gjerne noen unger i armene. Utslitte pappaer som hadde tviholdt på familien sin på overfarten, der mange aldri hadde sett havet før. Og det har ikke blitt bedre, båtene kommer stort sett hver dag og mange liv har gått tapt bare de tre første månedene i 2018.
Sist hjalp jeg hjemløse flyktninger i Nord Hellas og det er vondt nok med voksne hjemløse, helt grusomt. Men det er helt fryktelig med hjemløse barn, småbarn som må sove på en pappeske og foreldre som ofte er så utslitt av å prøve å overleve at de får bare absolutt det nødvendigste for å overleve.. Disse småbarna som selv må ta ansvar for å holde en glovarm tekopp for ingen har tid til å hjelpe de, for foreldrene må selv passe på å få utdelt nok mat til hele familien. Det holdt hardt for å ikke bare løpe ut og favne alle å love de en bedre fremtid, men det kan jeg jo ikke. Barn skal ikke skulle oppleve dette. Barn skal ikke bli bombet ihjel, gasset til døde, skutt av snikskyttere, leve i konstant redsel eller sultet sakte til døde.
Bilde fra en av mine turer som frivillig:
Verden er grusomt enkelte steder, den er blodig urettferdig. Jeg vet at dette ikke er lett å ta inn. Selv om jeg har vondt og mye dårlig samvittighet så skal jeg reise ut igjen, det har ikke gått denne vinteren. Men jeg er allerede underveis i tankene. Jeg MÅ bidra der jeg kan. Selv om det er sikkert 0.01 % i forhold til verdens problemer, men det er faktisk bedre enn ingenting.
Vi må ikke gi opp
Link Al Jazeera, gassangrep Øst Ghouta 8/4-2018
https://www.aljazeera.com/news/2018/04/syria-chemical-attack-lungs-shutting-180408123716663.html
#flyktninger #Syria #gassangrep #Hellas #bidra #payitforward #bomberegn
