Når man reiser første gang i camp er man helt uforberedt på luktene, lydene, stemningen og hvordan man selv reagerer i en flyktningleir..Neste gang er det litt lettere tenker man gjerne og nå som det er min tredje tur så gruet jeg meg ikke i det hele tatt. I går vandret jeg rundt i Thessaloniki og nøt livet og orienterte meg og i dag reiste jeg til Elpida med bussen og gledet meg til å se om det var noen kjente der igjen. Møtte allerede en på bussen og i dag kom det mange nye frivillige og de er fra overalt: Hong Kong, Sveits, Kroatia, USA, Irland, Frankrike, Syria og jeg da fra Norge 🙂 Jeg møtte gamle kjente også mye smil, glede og klemmer. Fikk et kjapt møte med sjefen, iom han er nesten kun å finne løpende, så fant vi ut etter ti minutters seanse at vi snakkes i morgen, da er det “sikkert” roligere. Jeg er litt ubrukelig pga armen, men i dag trengte et par hjelp med å passe to gutter på 13 år, tvillinger en time eller to fordi de var syk. Jeg har opplevd tøffe ting før men dette var noe av det tøffeste jeg har gjort, ikke fordi det var så vanskelig med å se to så syke gutter stivnet i posisjoner med konstante rykninger til og med i øynene.. Det som er så tøft er å ikke kunne gjøre noe for at det skal bli bedre.. Og det er vrient med barn man ikke kjenner med å holde hånden osv, man må trå varsomt og ingen av oss forsto hverandre og jeg satt der i over 4 timer. Jeg hadde heldigvis en sykepleier som kom innom

Ingen vet hva som er hovedsykdommen til disse guttene, broren ble først syk i 7 års alder og døde. Disse to ble syk i 7 års alder og har vært syk over halve livet sitt. Nå er foreldrene redd for minstemann..De satt i forvridde stillinger og snakket litt sammen og lekte med barneleker, en av dem hadde en stygg hoste. Jeg fikk beskjed om å ikke gi de noe å spise for da kunne de kveles.. De var naturlig nok skeptisk til meg, en ukjent dame med en walkie talkie som bråket i eningen før jeg klarte å få skrudd den av. Etterhvert prøvde de å sove og den nydelige gutten bet fast i tommelen sin så den ikke skulle dette ut ved første rykning, jeg kjempet mot tårene og minnet meg på hvor ekstremt heldig jeg er med to friske barn og ikke er på flukt. jeg skulle egentlig bare sitte en times tid, men barnslig som jeg er så ville jeg ikke at enda en fremmed skulle være hos de så jeg ble, de flyttet veldig raskt inn i hjertet mitt og har fått fast plass. Jeg fikk lov å “trøste” den ene, men han andre merket jeg fort at han ikke ville ha meg nær og da presset jeg meg ikke på, det handler om respekt. De bor på et rom med foreldre og en bror, det er så ille og enda verre er det for de som enda bor i telt.. Jeg blir så lei meg! Uverdige forhold.. Jeg legger ved et bilde som sykepleieren sa var ok at jeg la ut. Her sitter de og leker…

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Dette er en liten del av rommet

Vår teamleder spurte oss i dag: Hvem er du frivillig for? Er det for din del så at du selv skal føle deg bra eller er det for å bidra. En del frivillig arbeid er nettopp de kjedelige tingene som å brette og sortere klær, grave i hagen eller passe barn i mange timer.. Akkurat i dag var dette det rette stedet for meg å være <3

Men det er så viktig, disse tingene er med å gjøre en forskjell for felleskapet og det nytter <3

I morgen skal vi diskutere hva penger jeg har samlet inn skal brukes til 🙂 Det er mange fine prosjekter i gang og kjøkkenvaskene jeg kjøpte sist står der og brukes 🙂 Jeg skal komme tilbake til det. Dette er første dagen og den var tøff. Når jeg var ferdig var det blitt så sent at alle de andre var reist og det neket som jeg er hadde glemt medisiner i leiligheten så jeg tok en taxi hjem og nå har jeg endelig fått spist, det er typisk å glemme.. Jeg skal tilbake i morgen, bare å brette opp ermene og forberede seg 

Det er fortsatt mulig å bidra, vipps: 90090029 merkes Hellas

#hellas #elpida #flyktningleir #detnytter #payitforward #thessaloniki #volunteers