Glimt av Zakiya Izza sitt liv


 

Øynene våre møtes over en kopp te med alt for mye sukker, men man trenger noe søtt når man hører Zakiya sin historie.. Det er helt umulig å prøve å forstå hvordan det hun har det! Hun er en tøff dame som er alene med to barn i camp, de ti andre barna hennes er spredt rundt om fra Tyskland til Syria. De måtte rømme, huset ble bombet i filler og ti mennesker ble drept rett foran øynene hennes. En av døtrene til Zakiya mistet begge hendene og en av sønnene begge beina i et bombeangrep, hun forteller med tårevåte øyne og mye gestikulering. Min nye venninne Yomna fra Egypt fungerer som tolk. Zakiya vil vise oss bilder av alle barna hun savner så mye og hun har en vegg med tegninger og bilder og en hel mappe hun legger på gulvet foran meg. Hun vil gjerne fortelle. Jeg har snakket med andre familier, de vil ikke dele. Det er for tøft.. Jeg forteller dette forsiktig, det er så grusomt



Zakiya har noe tilknytning til Tyrkia så hun klarte å rømme ulovlig med bil med de to yngste som nå er 12 og 14 år, de andre måtte gå.. Fra Izmir så ble de satt på en overfylt trebåt som holdt på å synke når de nærmet seg Hellas, men takket være den greske kystvakten så er de i live i dag. Hennes sønn begynte å føle seg dårlig når de kom til Hellas og legene i camp sendte han rett til sykehuset hvor han måtte operere tre ganger, hjertet og nyrene. Han ble på sykehuset i to måneder.. Nå som det er så kaldt har han mye vondt i nyrene. Hun gråter fordi hun ikke har penger til å kjøpe sunn mat til han. Han er en sint gutt sier hun, jeg tror han har PSTD utifra det de begge forteller, jeg er ikke en psykolog, men det er gjenkjennelig. Han blir så sint at han slår i vegger og griper hardt tak i moren sin, hun viser oss blåmerker på armene. Han har sluttet å slå søsteren sin. Han har ingen å snakke med, han er litt sammen med legene og en venn, men han snakker ikke om de vonde tingene da. Han er en ordknapp gutt, men smilet er på plass når jeg snakker med han. Pappaen hans døde av hjerteinfarkt pga frykt forteller moren. Hun føler hun har mistet alle. Hun har selv hjerteproblemer og hoster blod. Hun tar medisiner. Men det eneste hun drømmer om nå er å komme til Tyskland hvor hun har en sønn så barna hennes er trygg, da kan hun dø sier hun, da er det greit. Hva skal man svare på dette? Jeg forstår? Jeg gjør ikke det, jeg kan ikke i det hele tatt forestille med å se barna sine bli bombet i stykker, huset er knust i filler, en mann som dør av frykt og en sønn som sliter med depresjoner og hjerteproblemer. Jeg prøver å ikke gråte når hun forteller og jeg klarer det nesten. Når samtalene er ferdig og blikkene våre møtes så nytter det ikke.. Jeg gråter, jeg gråter for henne og familien, jeg gråter for alle som har mistet alt i denne grufulle krigen.. Jeg gråter for den fine familien fra Irak jeg spiste hos som måtte rømme fra IS, jeg gråter for menneskeheten som er så grusomme mot hverandre, jeg gråter! 



Hennes sønn Acmad

 

Med på «Intervjuet» så er en annen gutt med som tolk, han er fra Syria og er 16 år, han er en talentfull ungdom med masse å gi. På nyttårsfesten så drev han hele showet og sang masse fra oss, Jeg håper plutselig står han på en egen scene en vakker dag bare han får sjansen.. Han heter Maydyad og sitter fast i en nedlagt fabrikk med alle sine evner og talent. Han er en av så mange



 

Jeg spør hva de savner i Syria og de sier alt. Det er det alle svarer, «everything» og de smiler når de sier det, Syria før krigen virker som en vakker plass fylt med gode minner, en land hvor det var fint å bo for «den vanlige mann» i gaten. De hadde ikke mye da heller, men de hadde nok. De var rik i hjertet. Hun vil så gjerne at jeg skal hjelpe de til Tyskland og jeg sier jeg skulle ønske jeg kunne.. Familien fra Irak er de eneste jeg har møtt som vil til Norge og jeg ønsket de velkommen, men det spørs om jeg ser de igjen.. En utrolig fin familie med mye humor og glimt i øynene, vi hadde en fin stund. Alle er så gjestfri, alle ber deg på te og mat, de deler de har. Og de blir trist hvis du sier nei, de vil dele

Middag med en familie fra Irak, nydelig mat :)



 

Denne uken hvor jeg stått og malt og prøvd å gjøre et veldig trist rom til noe fint så stopper mange og sier takk og gud velsigne deg og viser at de setter pris på det. Det er ikke hjemme for de, men akkurat nå er det det alikevel.  De sitter på vent i en slags virkelighet hvor de må forholde seg til 170 andre mennesker og takle det. Jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet det, men hvis man må så klarer man, man må jo det. Men jeg sitter på flyplassen nå og føler meg fæl som bare kan hoppe på et fly hvor som helst i verden akkurat når det passer meg, jeg er velkommen overalt. Jeg kan velge å dra..Og jeg drar hjem med dårlig samvittighet samtidig som jeg ikke har tro på at man skaper fred i verden med å reise fra egne barn. Jeg er mamma først og så kan jeg samle inn penger og dra på korte opphold å bidra innimellom og reise ut for lengre perioder når hverdagen tillater det.

Jeg gråt meg avgårde når jeg reiste fra Norge og jeg gråt og sov hele flyturen hjem, jeg er så sliten.. For første gang på åtte dager føler jeg meg varm igjen og gråter enda mer for det føles så grusomt urettferdig..

Les Zakiya sin historie, det setter ting  litt i perpektiv. Vi er så heldig og vi glemmer det så ofte. Alt vi tar for gitt, jeg også gjør det. 

Har skrevet "dagbok" om de første dagen på Debatt1:

 http://debatt1.no/verden-er-sa-absurd-groteske-kontraster-elpida/

Litt av maleprosjektet vårt "The Tea Lounge" :



Husk at du kan gjøre en forskjell <3 Vær et medmenneske

#Payitforward #refugeecamp #elpida #Hellas #Volunteers #Story #Intervjue #LivetIcamp #Livetpåflukt #Syria 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits