Denne vinteren har vært i overkant tøff. Enkelte netter når jeg har lagt meg har jeg tenkt: Våkner jeg egentlig i morgen. 

Denne vinteren har vært i overkant tøff. Enkelte netter når jeg har lagt meg har jeg tenkt: Våkner jeg egentlig i morgen. 

Ikke fordi jeg var dødssyk eller noe, men når det er så smerter og man ikke orker å gå lenger enn fra sofaen til badet til senga pg må ta sterke medisiner for å klare å puste så har jeg tenkt det innimellom. Ikke med frykt, frykten var hvis det hadde vært tilfelle er hvis ungene måtte ha opplevd det. Det som er når man er syk at man klarer ikke å formidle hvor ille det faktisk føles, hvor vondt det egentlig er og at det frister å bare legge seg i koma for å slippe å late som det går bra. Alle krefter som var til over de seks første ukene i 2021 gikk til å fortelle ungene at de var verdens beste og prate med  når de ville prate med meg og heldig som jeg er så vil de ofte det. Det eneste som er positivt med å være syk er at man stort sett alltid er tilgjengelig hjemme hvis noen trenger deg. Nå synes egentlig de at jeg kan gå ut litt mere 😉

 

Nå er det bedre, til uken skal jeg på jobb i to dager. Det gledes helt vilt og det gledes at jeg har klart å lese to bøker i helgen. Jeg har ikke lest i hele 2021 før nå heller, bokstavene har svømt foran øynene mine, så to hjernerystelser på en måned anbefales i grunn ikke. Men jeg orker mye mer, jeg går tur, jeg betaler regninger på gresk (Jeg lover, det er ikke lett), jeg er bedre. Dessverre er ikke hodepinen så mye bedre, men den er vel bare sånn det må være 🙂

Clustersatanihelvete! Sånn, ferdigklaget for i dag!

 

Men jeg skrev om den indre ensomheten ved å være kronisk syk for det går utover en del sosialt, jobb og leger som innimellom legger alt i den samme diagnosen. For det skjer faktisk at man får en influensa selv om man har epilepsi 😉 Hovedgreia mi med å være syk er at jeg har konstant dårlig samvittighet for alt og andre og de jeg ikke får gjort noe for også. Det jeg tenker, ikke tenker og rekker og evt ikke rekker og den evige greia med å late som det går fint. For det gjør jeg, det går bra, faktisk kjempebra er et mantra jeg ofte bruker selv om innimellom har jeg lyst å sitere Herodes Falsk: “Jeg åpnet øynene, så var den dagen ødelagt” 😉

Nå føler jeg meg ultranegativ og det er jeg ikke, jeg er mest glad for at jeg er så heldig og bor her jeg bor, har den familien jeg har og mine nærmeste og får lov å holde meg med alt jeg vil drive med. Vi hjelper mennesker andre steder og da har ikke jeg mye å klare over. Tilstanden i Bosnia er helt krise! Moria2.0 er helt krise, Athen er helt krise og disse stedene gjør vi en forskjell. Men alle de andre stedene vi ikke får hjulpet enda gjør vondt langt inni hjerteroten <3 Men vi gir oss aldri. Bableblogg en søndag!

den 20 april skal jeg ha nettmøte med epilepsilege og da skal jeg prøve ut helt nye epilepsimedisner og jeg har litt for mye troen og håper krampeoptimisme hjelper skikkelig. Den forrige jeg var prøvekanin for ble trukket av markedet for folk ble blind av den og leveren min holdt å ta kverken.. Men denne SKAL virke, ferdig snakket 🙂 Neida, uansett: Det er et håp og det er spennende!

Ps: Tinnitus er fortsatt skikkelig dust, sånn typ skikkelig dust 😉