Det å måtte plutselig kjenne etter at alt det som har skjedd de to, tre, fire siste vintrene har gjort noe med meg. Livet har på en måte hentet meg litt inn og jeg har måtte begynt å kjenne etter hva jeg føler rundt en del ting og det er ikke noe jeg driver med til vanlig. Jeg er mere “pytt pytt og så løper jeg videre” typen enn å sette meg ned for å kjenne etter hva jeg føler om det og hva jeg føler om ditt osv. Jeg har ikke tatt meg tid, ikke prioritert det fordi det skjer så mye nytt at jeg ikke har tatt hensyn til tidligere ting.
Når jeg har blitt liggende i tre måneder i strekk for man MYE til til å tenke og også føle og det er sikkert fint, men det er utrolig tøft og slitsomt og vanskelig å innse at andres liv og traumer har gjort så mye med meg. Jeg synes ikke at jeg kan ha det ille når jeg er så heldig å leve i fred og frihet, men sekundær-traumatisering skal man visst ikke kimse av og nå er det på tide å kjenne litt etter. Og jeg gråter av den minste ting og en smart mann sa til meg at hvis en bøtte er full så kan man ikke fylle noe mer i den, da må den tømmes først og nå var visst bøtten min overfylt i den grad den kunne bli det. Jeg har enda ikke helt sørget over å miste mamma og pappa fordi jeg måtte se at det gikk fint med ungene først og så ble jeg så syk at jeg klarte ikke annet enn å prøve å klare hverdagene også sammen runden et par ganger til med litt det samme. Først pappa, så mamma og så mye annet som kommer til overflaten. Og jeg klarer fortsatt ikke helt å ta på alvor at jeg skal ha det så vondt og slite for at noen andre har opplevd. Men når jeg tenker gjennom alle de menneskene jeg har møtt som har vært på flukt eller i nød så er det tøffe ting som skal prosesseres og jeg har vært på en liten debrief og tenkte det var nok og det er kanskje ikke nok og nå skal jeg snart ut på tur for å redde en bitteliten flik av verden igjen. Og hver dag driver jeg med krig, nød, sult, inntrykk og det er grusomt å se hva mennesker på prøve å overleve. Det er så vondt og det er mye tårer om dagen.
De fleste tårene kommer av helt andre ting da, som en humle som gikk langs veien og trodde den hadde skadet vingene sine, når jeg ser noe på tv, en linje i en bok, instagram, noen som sier noe fint og hvis mannen sier han har vondt i hodet – da rakner det for meg nesten, for det vil jeg ikke at han skal ha. Jeg vil bare at mine skal ha det aller aller best og jeg prøver alt jeg kan for at de skal ha det. Jeg er fullstendig håpløst og mannen prøver å finne ut av denne nye varianten av en kone som er like skjørt som et rispapir og lettrørt som et tyttebær og vi vet jo aldri helt når det renner over og hva som gjør jeg blir så trist.
Jeg skjønner at dette skal gjøres noe med, men det er ikke så lett å vite hvilen ende man skal begynne når det er så mye fysiske smerter at jeg er helt utslitt. Akkurat nå er det 10-15 clusteranfall i døgnet, det er anfall på natt og innimellom epilepsianfall og migrene ligger der kontant. Jeg drømmer at det gjør vondt og våkner at det er vondt. Nye ribbeinsbrudd, en bakercyste i kneet er sprukket så jeg går som om jeg er 84 år eller no og lilletå som er brukket, men grodd, men hovner når jeg går, så jeg halter litt på begge beina – jeg er et syn skal dere vite 
Dette er humor, ekstremt slitsomt og litt morsomt. Men det gjør jo at jeg ikke tåler noe, jeg er fullstendig utslitt av å ha vondt og jeg tar meg i å bite tennene sammen når jeg sitter og leser og liksom skal slappe av.
Det er som et eviglangt vondt eventyr, bortenfor sol, østenfor måne også videre bortover helt inn i en ny galakse
Jeg er heldigvis ekstremt glad i livet så jeg er stort sett glad og fornøyd og ser noe fint hver dag og er så heldig med så mye fine folk i livet mitt og enkelte har jeg daglig kontakt med via snap eller messenger og jeg vet at mange er der hvis jeg trenger det <3
Denne stille påskeuken har jeg vært alene hjemme med Tigern, alene men ikke ensom. Jeg har møtte mange fine venner og verdens beste familie og det er jo så koselig, men endelig i morgen kommer minsten hjem og så kommer de andre på onsdag og det blir veldig veldig fint. Jeg liker best når flokken er samlet og eller i nærheten da. Neste tirsdag skal jeg på et epilepsisenter på Brandbu, føler det er to måneder for sent. Men det er nok sikkert lurt allikevel. Sist jeg var der i 2010 og i 2012 så lærte jeg noen fine “Life-hacks” bl.a at epilepsi ikke hadde etternavn. “Jeg sa alltid at jeg har epilepsi, men det har jeg ikke tid til, eller at jeg har epilepsi, men det går bra – kjempebra” Det heter visst bare: Jeg har epilepsi og ikke noe mer, det tok noen noen ord å slutte å si det og nå har den fått fornavn i stedet: “Duste-epilepsi” og clustersatanihelvete og migrenen har ikke fått navn enda, gud bedre..
Men jeg øver på å sette grenser, si nei og når noen sier at jeg bør tenke sånn eller bare ikke gjøre sånn så blir jeg fortvilet for jeg har ikke krefter til alt enda og det er ikke lett å gjøre det andre mener er rett for meg. Jeg må finne ut av det på egenhand og forhåpentligvis kommer jeg meg dit når jeg orker mer. Jeg vet også at folk mener det så godt, men det er ikke alltid andres meninger og grenser passer helt meg og min evige dårlige samvittighet som også er under lupen for læring. Jeg har ikke tatt meg så veldig på alvor på mange år og da tar det tid å finne tilbake til hva som er rett for meg.
I stad (dette er skrevet gjennom mange dager og plutselig er det gått en uke) uansett, i stad ringte Ahus og hadde ingen løsning. De hadde en langsiktig løsning når jeg er blitt bedre av div skader som tar uendelig lang tid og det går ikke uten smertestillende tog jeg sa at da prates vi bare over sommeren eller noe og hun ba meg dra på legevakten og det orker jeg ikke og jeg sa at det er ikke din feil, jeg skjønner men nå gir jeg opp. Jeg orker ikke å styre med dere, dette eller så mye mas lenger. Jeg trenger en Ad Hock løsning, jeg vet hva som fungerer og det vet de også men da må jeg nesten bli lagt inn først og det orker jeg ikke. Så jeg gir opp og hun ville ikke gi opp enda, så får vi se. Hun skulle prøve litt til. Epilepsi-skader ødelegger for migrene-medisiner og ingenting virker egentlig på cluster og da blir det for mye. Så kanskje det blir fint på et slags sykehus noen uker i landlige omgivelser. Kanskje jeg møter noen der som skjønner mer enn epilepsi og kan gjøre noe med det. Eller så begynner jeg å tro at jeg må til utlandet. Jeg er så sliten av dette og lei og det vanskeligste noen ganger er å se frisk ut, da er det vanskeligere at noen skjønner hvorfor man ikke orker aller mest og er konstant sliten.
Jeg må bare si at jeg velger å dele dette på verdens bokdag for at bøkene, det er bøkene som holder meg i vater for det å åpne en ny bok er som å reise til et ukjent sted og det å lese bøker man har lest før er som å møte gamle venner. Det er bøker man lærer masse av, none man ler som man gråter, none er bare trist og skummel, men de berører og jeg elsker bøker. Elsker!
Jeg deler en tekst som jeg deler hver vår, for når verden våkner så blir jeg trøtt..:
