Jeg vet hva overgrep gjør med deg.. Og det er ødeleggende for alltid..#ÅstedNorge #Darkroom #Nettvett

Jeg har lyst til å hyle, skrike og jeg kjenner jeg blir helt maktesløs når jeg ser på hvordan menn kan forgripe seg på små barn, helt ned til babyer. De snakker om tortur, det er snakk om beltebruk, de diskuterer på nett hvordan de skal få tak i barna våre. Barn, BARN som de kan utsette for grufulle ting som ødelegger de for livet. Om de noen gang kommer over hva de er utsatt for, så vet de at bildene av de ligger på nett for alltid og menn bruker de for alt de er verdt. Menn som avtaler å begå overgrep via webkamera så andre kan se, leier ut egne barn så andre kan voldta de. De diskuterer hva barna foretrekker. Hva barna foretrekker… Jeg vet at de barna hadde foretrukket at noen tok vare på de og elsket de og at de var trygg. Tenk å vokse opp sånn.. 

51 menn er hittil tatt i operasjon #Darkroom og etterforskningen pågår enda, de finner flere. Dette er bare toppen av isfjellet. Kvinner forgriper seg på barn også, de misbruker også. Det kommer ikke like godt, men det skjer. I denne operasjonen har vi bare hørt om menn som er tatt og jeg beundrer de som klarer å jobbe med dette dag etter dag og se på grusomhetene. Klarer å holde seg rolig under avhør, jeg kjenner behovet for å klore ut øynene deres. Jeg lar følelsene komme først, jeg kunne aldri gjort den jobben. Jeg håper de får hjelp underveis.. 

Jeg satt og så på #ÅstedNorge i går og ble fysisk dårlig, jeg jeg kjente at jeg bet tennene sammen og holdt igjen gråten. Jeg vet hva et overgrep gjør med deg. Jeg har opplevd det to ganger og jeg vet hvordan det fortsatt preger mitt liv og hvordan skal det gå med barna som har opplevd, opplever dette daglig. Jeg kjenner jeg får ikke puste med tanke på det. Jeg vet at kroppen er alltid er i beredskap når man har opplevd, hvordan jeg må ta seg sammen når noen kommer brått på eller klemmer meg for hardt.. Hvordan jeg alltid ser seg litt ekstra rundt når jeg går hjem om kvelden hvis jeg har vært ute litt sent. Jeg vet hvor vondt det gjør når minnene slår inn som verst, virvler av smerte kommer ned i magen og det er vanskelig å puste.. Og igjen tenker jeg på de som opplever opergrep gang på gang og det slutter aldri pga internett.. 

Og kjære foreldre, tenk dere om før dere deler bilder på nett, de misbrukes, manipuleres og evt finner de ut hvor barnet ditt er og det kan bli veldig farlig. Kidnapping diskuteres. Jeg har også lagt ut bilder av barna mine på nett, men tar bakfra og langt unna. I begynnelsen av Facebook karrieren i 2007 var jeg også naiv og ukritisk. Barn har ingenting på sosiale medier å gjøre og hvis de hadde skjønt hva det handlet om så tror jeg ikke de ville det, at mange ukjente skulle se på de. Jeg skjønner at man er stolt og vil dele. Men del med de nærmeste, bruk mms eller vis bilder når dere møtes. 700 av dine “Nærmeste” venner trenger ikke å se bilder av barna dine og alle vet hvor glad du er i de selv om man ikke deler.. Jeg maser om dette, dette er virkelig jeg en sak jeg brenner for, fordi jeg vet hva overgrep gjør med deg.. Og det er ødeleggende for alltid..

Jeg har opplevd, blogg. Min historie:

http://epilepsi2509.blogg.no/1429210790_jegharopplevd_april_2.html

Skjerme barna på nett:

http://www.tv2.no/nyheter/8956885/

Operasjon Darkroom:

https://www.politi.no/hordaland/aktuelt/nyhet_16463.xml

Åsted Norge:

http://www.tv2.no/nyheter/8950437/

Jeg deler i håp om at de kan hjelpe noen #PayItForward

#nettvett #overgrep #Darkroom #Pedofili #ÅstedNorge #tenkdereom #ikkedele #SoMe #facebook #Instagram #snapchat #Politi

Jeg vurderte å gi bort jakken min til en i Oslo i dag, men jeg hadde bare en tynn genser under og har enda dårlig samvittighet.

 

Jeg er så sliten, så innmari sliten. Det er mye og kanskje litt vel mye..Men masse positivt også, det er det alltid. Men med en kropp som funker innimellom så blir det slitsomt innimellom, men viljen er sterk og det er den jeg går på og en del medisiner da 😉 Neste uke skal jeg på hatsted ( beklager, jeg hater jo ikke, men misliker sterkt da;) nr 1, SSE og jeg ringte de for jeg hadde glemt når jeg skulle inn og de sier. “Å, så koselig at du kommer” og jeg har lyst å flekke tenner i andre enden, men det er jo ikke de søte sykepleierene sin feil at han praksisgjøken i samarbeid med Cruella de Ville legen ødela så mye. Jeg har to andre leger som mener jeg må gå videre med den saken, men er fortsatt litt uggen etter forliksrådet og sjarmtrolladvokaten.. Kjenner jeg får vondt i viljen og lysten og alt på engang og da hjelper ikke smertestillende 😉

Det har jo skjedd litt andre ting her hjemme også, men det skal jeg ikke skrive så mye om. Men det går greit, det kan jeg skrive 🙂

http://epilepsi2509.blogg.no/1486142600_nr_livet_bare_slr_rett_i_fleisen_kreft.html

Vi tar denne retningen 😉 Pil opp
 

Men så mye positivt også. Jeg jobber en del og liker det godt. Samler inn til Hellas tur i april og har klart å samle inn 16.000 kr til nå og håper det blir mye mer innen jeg reiser. Jeg reiser til samme campen en gang til og den rommer nå 170 mennesker og de skal bygge den om til 600 mennesker… Det er en nedlagt fabrikk og igrunn ganske trist, men det er kalt en 5 stjernes camp og sist så mistet vi vannet og vi frøys konstant og da tenker jeg på de i teltleirene. Livet er så sinnsykt urettferdig. Den siste uken har jeg klart å få tre mennesker til å gråte. Datter og jeg møtte en rumensk dame forrige lørdag og det endte med etter vi hadde kjøpt mat til henne at hun sto og hulket i armene mine for at hun savnet barna sine, var sulten og kald. Jeg føler at hjertet revner.. Jeg måtte minne meg om at selv om jeg ikke kan gi alle de som trenger hjelp som jeg ser til og fra jobb er ikke avhengig bare av mer og at de setter pris på at jeg smiler og sier hei. Jeg vil så gjerne hjelpe. Hvis diagnosen høysensetiv finnes så er jeg det. Jeg får vondt når andre har vondt, jeg vurderte å gi bort jakken min til en i Oslo i dag, men jeg hadde bare en tynn genser under og har enda dårlig samvittighet. Det er fryktelig slitsomt å ha det sånn og det er slitsomt for andre at jeg er sånn. Jeg tar inn all verdens elendighet og jeg kom på at jeg hadde glemt Ukrania og da hadde jeg svart samvittighet i flere dager for at jeg ikke hadde fulgt med på hvordan de har det nå. Ja, jeg hører meg selv. Fullstendig håpløs! Men jeg vet jo at det nytter og jeg prøver å hjelpe der jeg kan, det er bare så vondt at jeg ikke strekker til overalt. Skulle ønske jeg var en fe som kunne dele ut gode ønsker og tanker, klemmer og sørge for at alle hadde det fint, ikke var sultne, ikke var mishandlet, utsatt for overgrep, traumer, mistet familien sin osv osv… Hjernen koker over iblandt, kanskje derfor det blir overladning og epilepsien gnistrer til 😉 Kanksje det egentlig er positiv å dette ut innimellom hvis jeg skal se positivt på ting 😉 Kanskje cluster hodepine er for at jeg skal slutte å bekymre meg for alt jeg ikke får gjort noe med.. Det gjør ofte så vondt at jeg klarer ikke å ta inn noe annet. Kanskje jeg skal prise diagnosene, Kanskje det er en mening med alt 😉 

Gammelt bilde, men illustrerer hvordan det er akkurat nå 😉

Mye tanker en fredagskveld, jeg håper alle kan bidra litt til en bedre verden som jeg stadig maser om. Som bare det å se folk, smile, si hei, gi litt av tiden din, kanskje en klem og en kaffe <3 Jeg vet, masa på tråden.

#SSE #Epilepsi #Cluster #Høysensetiv #Menneskerettigheter #Payitforward #Payattetion #Hellas #Camp 

 

Jeg ville vekk, jeg ville ikke leve lenger, ingen ser, ingen forstår meg, og jeg orket ikke tanken #Mobbing #Den1ne

Er det noe jeg skulle ønske gikk ut på dato så er det mobbing, jeg blir så lei meg når jeg hører historier om mobbing og jeg vet hvor stor skade mobbing kan gjøre  med noen. I går kveld fikk jeg en lang melding av en tidligere elev som jeg har skrevet om før som dessverre ble mobbet på skolen og at hun aldri ble sett. Det å se barna, ungdommene og kollegaene dine er noe av det viktigste i hverdagen. Se, ikke overse.. Jeg var på avslutningen for sjefen min i går og alle sa det samme til henne, du er så flink å se mennesker med hjertet ditt og det mener jeg er noe av det viktigste en sjef kan gjøre. Det er det viktigste voksne kan gjøre i møtet med barn, skolehverdagen og i barnehagen. Det starter dessverre allerede der.. Jeg skal legge ut hennes melding til meg etter hennes ønske. For hun sier, kan det hjelpe noen å høre om meg som ikke hadde det så greit så er det verdt. Det er raust..

Hennes historie:

Historien om den ene har enkelt ødelagt mitt liv.. Jeg trudde jeg var en jente som ville bare gjøre en livsglad, med å være tilstede når hun trengte meg mest. Og at hun var også den for meg, og en som brydde seg minst like mye som jeg gjorde.. Jeg slet i tillegg å komme meg over hverdagen med at “ingen” så meg på skolen, for det var jo ingen som ville prate med den jenta. Alle bare var bare der på en måte, og opptatt med hverandre.. Hadde lange samtaler, og kunne finne på ekle ting mot læreren de ikke likte. Jeg var aldri sånn, jeg holdt meg for det meste bak alle de andre. Til og med hun jeg hadde som venninne, for vi pratet ikke så mye på skolen. Vi kunne henge sammen i fritid etter skolen, men når hun ville møtes. Vi kranglet ofte, og mest på bagateller. Når hun fikk tidlig kjæreste, da pratet vi nesten ikke sammen. Men når vi først gjorde det så var hun lei seg, for han hadde vært slem. Jeg kom alltids med råd til henne. Vi kranglet mye. Og brukte mye tid på dette, som å få henne til å forstå at dette ikke var bra for henne.. Tiden på å bli kjent med noen andre gjorde jeg ikke, for de ville nok ikke være sammen med meg uansett.. Jeg følte meg fengslet i hverdagen, og kom jeg ikke bort i fra det mørke stundene der jeg var helt alene. Da satt jeg som oftes å gråt, skreiv ned tankene, eller besøkte naboene mine som viste seg å være mine venner.. Selv om de var gammel, så syntes jeg det var spennende å lytte å høres deres liv i gamle dager. Jeg fikk alltid servert et glass appelsin juice og halv skolebolle. En dag jeg hadde kommet hjem fra skolen, og slengte av meg ryggsekken som jeg pleide dro jeg rett inn på rommet mitt. Der satt jeg foran pulten og skreiv et brev. Jeg ville vekk, jeg ville ikke leve lenger, ingen ser, ingen forstår meg, og jeg orket ikke tanken på å gå på skolen igjen. Venninna mi var ikke nevnt en gang i brevet.. Alt da føltes bare mørkt, tomt og helt alene..Brevet kastet jeg i søpla, i det jeg ble forstyrret at det var blitt middag alt. Fiskemiddag, og jeg ble mer sur. Ville ikke ha mer fiskemat, det smakte bare ekkelt. Men maten ble spist opp, og så var det lekse tid. Jeg kunne sitte flere timer, og ingenting festet seg i hodet. Hodet var allerede fylt opp, i masse drit. Dagene gikk, ukene like etter og hver dag var fylt opp med det samme.. Til en dag da endret det hele seg, for jeg ble møtt av en voksen jente med langt lyst blondine hår og blåe øyner. Smilet hennes lyste omsorg, trøst, trygget og varme. Hun kom mot meg og snakket med meg, og etter hvert pratet vi mer og mer sammen.. Hun fikk meg til å glemme litt av hvordan hverdagen ellers var, og viste meg en hel varme med gode og positiv energi. Og jeg kjente med tiden at hun brydde seg faktisk om meg, og hadde tid til meg.. Hun klarte å åpne meg, og alt det vonde jeg bar inni meg fikk hjerte til å briste.. Jeg var ikke redd, men en del av meg følte seg lykkelig.. Jeg fikk til å fortelle henne det før jeg fortalte foreldrene mine hvordan jeg hadde det, for jeg visste ikke hvordan de ville forstå at deres datter ble mobbet på skolen.. Jeg ble rådet av denne fantastiske læreren om å ta det opp hjemme, men jeg klarte det ikke med det samme.. Jeg hadde i tillegg andre problemer foruten mobbinga, venninna, så det ble så mye for meg.. Jeg hadde en mistanke at moren min visste det, men det skjedde ikke noe og ikke merket jeg det på henne heller. Så skjedde det en dag, jeg fortalte det til dem om mobbingen.. Moren min ble fortvilet, og faren min husker jeg ikke på hvordan han reagerte.. Mobbingen ble et tema på skolen, og jeg ble sittet sammen med mobberne og hørte hva de sa. Inni meg følte jeg medskyld, og bare min feil alt.. Jeg måtte fortelle min opplevelse foran de, og det ble ikke bedre.. Jeg fikk hvert fall sagt noe, og husker ikke helt hva jeg sa.. Dagene og ukene på skolen var et helvete, men en glede til å kunne overleve var å møte denne fantastiske læreren igjen.. Idag er jeg 33 år, og har kontakt med denne fantastiske læreren min.. Hun er og blir bare mer flottere med årene, og jeg beundrer henne i hennes motgang som holder ut.. Hun er sterk, og er den aller beste jeg noen gang har møtt i mitt liv.. Ingen ord kan beskrive eller måles hvor mye jeg verdsetter deg Marianne, og uten deg så vet jeg bare ikke hvordan livet mitt ville vært idag. Jeg er veeeeeeeldig gla i deg, og du kommer for alltid til å bo i mitt hjerte.. Takker deg alltid for du fins, du får meg til å føle meg levende.. Jeg har ikke mange venner idag, bare par stykker. Få av de beste, og du er en av dem.. Jeg har en fin egen familie som består av verdens beste kjæreste og en sønn, og jobber og lever av å hjelpe psykiske og fysiske barn/ungdom og voksne med ulike behov.. Elsker å gi andre en meningsfull dag, med god livskvalitet gjør hverdagen min litt lettere å leve.. Størst av alt er kjærligheten, for den som trur på den er kommet langt..

Jeg får vondt langt inni hjertet mitt for at jeg ikke klarte å gjøre mer den gangen, hva kunne jeg gjort annerledes for at det skulle ha blitt bedre.. Men det er fint å vite at hun følte at jeg så henne og var tilstede. Jeg var ung når jeg jobbet som lærer nordpå og det var kanskje bra for jeg var så grenseløs i alt jeg gjorde og jeg ville gjøre alt for alle disse flotte ungene og ungdommen jeg møtte. Hennes melding kom rett fra hjertet, derfor er den lagt rett ut som den kom. Og jeg håper alle prøver litt hardere i hverdagen med å gjøre bittelitt for andre. Det holder å smile ofte, det kan redde dagen til noen. Disse kloke ordene sier så mye: Det er bedre å bygge barn enn å reparere voksne.. #DenEne og man kan være den ene, det viser seg her og det viser hvor utrolig viktig det er..

Jeg har skrevet såvidt om dette før etter et foredrag med Kristin Oudmayer og da nevnte jeg såvidt denne historien:

http://epilepsi2509.blogg.no/1463042183_det_er_bedre__bygge_b.html 

 

Bildene er fra Bjørg Thorhallsdottir som lager så mye vakkert

#Mobbing #Den1ne #Værtilstede #skole #hverdag 

Og der tror jeg cluster er, diagnosenes psykopat..Den gir seg ikke på harde takene, uansett..

 

I dag har jeg vært på Ahus, hos “min” professor i hodepine.. Da forventer man litt liksom, når man har egen professor. Jeg ringte på tirsdag sånn heldesperat etter et par dager med masse cluster anfall hvor jeg har tømt en tank med oksygen, brukt to typer nesespray, smertestillende og vandret rundt.. Ingenting hjalp. Ble bare nummen tilslutt. Har enda hangover og tåler ikke mye før det slår ut. Som i dag i underkant av 4 timer på buss tur/retur Ahus med ribbeinsbrudd og hjernerystelse, blir litt koko av det. Det gjør innihelvete vondt for å si det veldig pent 😉 Men så kommer jeg dit da, hatsted nr 1. Liker ikke ordet hate, men Ahus ligger høyt oppe på listen over steder jeg misliker sterkt.. Og SSE og igrunn egentlig sykehus generellt 😉 Så melder jeg meg får å få beskjed om at jeg må gå over til et annet bygg og vente. Alt dette er selvfølgelig luksusproblemer, men når man ikke liker et sted i utgangspunktet så finner man feil overalt. Jeg tror jeg ser ut som jeg er klar til kamp når jeg kommer dit, jeg forbinder Ahus med et sted hvor man kjemper mot noen. Ikke denne legen da, han er faktisk okay 🙂 Men vi kom ikke noe nærmere noen løsning fordi vi må få orden på epilepsien, den må stabiliseres før vi kan vurdere andre tiltak mot cluster…………….Det er det vi har prøvd på i 23 år prøvde jeg å forklare, men uansett: den må i vater før vi kan vurdere å feks søke om å operere inn en elektrode i ansiktet som jeg iverksetter når man kjenner et anfall kommer. Jeg ser helt klart problematikken i å operere inn noe som skal sende signaler til hjernen når man har epilepsi..Jeg kjemper tydeligvis mot meg selv føler jeg og jeg synes vi skal ta det opp som valgkamp til høsten at hvis man skal absolutt ha to, eller flere diagnoser så kan de være av det slaget at de kan samarbeide litt! Det partiet som fronter dette kommer jeg til å stemme på selv om det er FRP, eller nei, jo, eh kanskje 😉 Dustediagnoser, dustedag, dusteahus og dustealt idag . Frem og tilbake er like langt og det føles lengre…  

Jeg prøvde å forklare at epilepsien er koselig i forhold til cluster, litt som en dårlig venn som drar deg utpå titt og ofte.. Mens cluster er min skikkelige psykopatiske fiende som henger på deg konstant og uansett hva du gjør så slipper du ikke unna. Som han psykopaten på Skavland sa, har du en psykopat etter deg så bare gi opp, vi er som løver i Serengeti, vi gir aldri opp… Og der tror jeg cluster er, diagnosenes psykopat..Den gir seg ikke på harde takene, uansett, aldri..

Han/hun ser sånn ut når den henger på, pil ned:


 

James Fallon på Skavland som beskriver hvordan livet som psykopat er 

https://www.youtube.com/watch?v=hZZSqH4uDg0 

Hvordan Clusterhodepine oppleves: 

http://epilepsi2509.blogg.no/1461169169_clustersatan_noen_typ.html 

Meeeen, livet er stort sett fint, måtte bare sutreputeklage litt og så ser jeg jo alltid lyst på livet og prøver å tenke nytt på egenhånd 🙂

#Epilepsi #Cluster #Ahus #Frp #Psykopat #Diagnoser #Sutreputre #professor

Når livet bare slår deg rett i fleisen #Kreft

 

Kreft, bare ordet gjør sånn at jeg grøsser på ryggen og jeg bare rister det av meg igjen. Jeg bestemte meg for lenge siden at det får jeg ikke, det får være grenser med sykdom. Jeg bare glemte å bestemme det for mannen også. Han nevner at han skal til legen på helsjekk og at han kjente en forskjell i pungen, men i all min “Det går bra, kjempebra” holdning så var jo ikke det noe skummelt. Heller ikke at han måtte sjekkes på sykehuset var skummelt. Det var dødsskummelt når han ringte etter 4 timer for å si at han skulle operere morningen etter og at han ble lagt inn på stedet. Han fikk perm så han kunne sove hjemme, men han måtte kjøre  inn igjen for å ta en CT, så komme hjem til middag og dra tilbake til neste morgen. Jeg dro på jobb og latet som alt var ok, slo noen telefonnummer feil og evnen til klar logikk var borte. Kl 12.00 trengte jeg ikke å holde masken lenger og jeg gråt meg fra jobb.. Jeg fikk mange rare blikk rundt Oslo city området hvor tårer rant og jeg ingenting hjalp. Jeg ville bare være med på Ahus å kjefte på leger og kreve svar! TIlslutt måtte jeg ringe Ahus på oppvåkningen og fikk prate med han, da gråt jeg enda mer. Da fikk jeg vite at alt var gått veldig fint og han drakk kaffe, flirte og lo..En ting er å leke “helt” på egen hånd, en annen ting er når den du er mest glad i blir syk, da er det skummelt. Min snille Elisabeth hentet meg så jeg å ta bussen hjem med forgrått ansikt, være tapper og det er vanskelig å være tapper når man ikke vet. Da må man kjenne etter. Da er det plutselig ikke greit lenger. Ikke i det hele tatt.. Kanskje det er litt karma.. Når “Alle” sier til meg at de er bekymret og at jeg må roe meg ned, så sier jeg “Det går bra, kjempebra” og så kjører jeg mitt eget løp.. Jeg skjønner plutselig hva de snakker om nå! Så redd som jeg var i går har jeg ikke vært som jeg husker. Jeg er alltid bekymret for ungene og alt de skal igjennom. Men vi har ikke hatt noen reel grunn til å være veldig redd for de når det gjelder å ha sykdom, heldigvis.

Men nå begynner jobben videre, vi må bare brette opp armene og ta dette på strak arm. Vi må det, vi vet ikke hva vi kommer til å oppleve, men vi regner med at dette går bra. Kjempebra 😉 Ref: familien som tar det meste med et smil, pil ned 🙂

Det som er, er at han er rastløs, allerede i går kveld.. 😉 Det blir et par spennende uker hvor han skal være sykmeldt uten å få gjøre så mye…….. Han er ikke typen til å sitte i ro, eller ikke gjøre noe. Han jobber vanlighvis 6-7 dager i uken og fra det til å sitte/ligge i ro i hvertfall de første dagene blir utfordrende… For han, kanskje for meg også… Alle lærer noe av det meste man opplever. Når jeg opplever hvor mange som bryr seg så blir jeg veldig rørt, alle som sender han meldinger, ringer, smsér, facebooker og lurer på hvordan det går. Det er viktig. 

Jeg har jo såklart gjort det som man ikke skal gjøre, jeg har googlet, lest og forberedt meg på ting som ikke går an å forberede seg på og kanskje ikke en gang trenger å forberede meg på 😉 Google er av og til din beste venn og noen ganger en ganske kjip bekjent..

I natt har jeg ikke sovet så masse pga alle tankene, all googlingen, all planleggingen, alle spørsmål du forbereder deg på, alle svar du leter etter og som sagt.. Vi vet jo ingenting enda og jeg skal ikke fortelle hvordan han har det, jeg forteller min opplevelse at man vet aldri hva som venter deg rundt neste sving og hvordan man skal takle det. Passer innmari dårlig når man er litt kontrollfreak, samtidig så er jeg jo krampeoptimist og tenker her skal vi lære noe.. Jeg er bare så innmari lei meg for at vi må lære på denne måten..

Jeg var helt satt ut i går, tidenes hodepine, det gjorde vondt bare jeg hørte pusten til noen. La meg før kl 22.00. Jeg fikk meg en trøkk og kroppen reagerte.. Jeg var nok helt utslitt av å være redd og av å gråte. Jeg har tatt meg sammen hele uken med syk sønn, være på jobb, ta bussen og skal jo egentlig ikke gjøre noenting pga hjernerystelse og ribbeinsbrudd, men av og til så nytter det ikke. Man bare må. Men det er håp for neste uke hvor vi begge kan holde oss i ro 😉 

 

Nå er det bare å vente på svar, vente, det er vi kjempegode på begge to…Ekstrem høy ironialarm på den 😉 Jeg ønsker alle en nydelig helg og dere, #Fuckcancer hører jeg dem sier 😉

#Kreft #Livet #Oppned #Testikkelkreft #Fuckcancer #Carpediem #krampeoptimist #Detgårbrakjempebra #Nårmanikkevet