Er det noe jeg skulle ønske gikk ut på dato så er det mobbing, jeg blir så lei meg når jeg hører historier om mobbing og jeg vet hvor stor skade mobbing kan gjøre  med noen. I går kveld fikk jeg en lang melding av en tidligere elev som jeg har skrevet om før som dessverre ble mobbet på skolen og at hun aldri ble sett. Det å se barna, ungdommene og kollegaene dine er noe av det viktigste i hverdagen. Se, ikke overse.. Jeg var på avslutningen for sjefen min i går og alle sa det samme til henne, du er så flink å se mennesker med hjertet ditt og det mener jeg er noe av det viktigste en sjef kan gjøre. Det er det viktigste voksne kan gjøre i møtet med barn, skolehverdagen og i barnehagen. Det starter dessverre allerede der.. Jeg skal legge ut hennes melding til meg etter hennes ønske. For hun sier, kan det hjelpe noen å høre om meg som ikke hadde det så greit så er det verdt. Det er raust..

Hennes historie:

Historien om den ene har enkelt ødelagt mitt liv.. Jeg trudde jeg var en jente som ville bare gjøre en livsglad, med å være tilstede når hun trengte meg mest. Og at hun var også den for meg, og en som brydde seg minst like mye som jeg gjorde.. Jeg slet i tillegg å komme meg over hverdagen med at “ingen” så meg på skolen, for det var jo ingen som ville prate med den jenta. Alle bare var bare der på en måte, og opptatt med hverandre.. Hadde lange samtaler, og kunne finne på ekle ting mot læreren de ikke likte. Jeg var aldri sånn, jeg holdt meg for det meste bak alle de andre. Til og med hun jeg hadde som venninne, for vi pratet ikke så mye på skolen. Vi kunne henge sammen i fritid etter skolen, men når hun ville møtes. Vi kranglet ofte, og mest på bagateller. Når hun fikk tidlig kjæreste, da pratet vi nesten ikke sammen. Men når vi først gjorde det så var hun lei seg, for han hadde vært slem. Jeg kom alltids med råd til henne. Vi kranglet mye. Og brukte mye tid på dette, som å få henne til å forstå at dette ikke var bra for henne.. Tiden på å bli kjent med noen andre gjorde jeg ikke, for de ville nok ikke være sammen med meg uansett.. Jeg følte meg fengslet i hverdagen, og kom jeg ikke bort i fra det mørke stundene der jeg var helt alene. Da satt jeg som oftes å gråt, skreiv ned tankene, eller besøkte naboene mine som viste seg å være mine venner.. Selv om de var gammel, så syntes jeg det var spennende å lytte å høres deres liv i gamle dager. Jeg fikk alltid servert et glass appelsin juice og halv skolebolle. En dag jeg hadde kommet hjem fra skolen, og slengte av meg ryggsekken som jeg pleide dro jeg rett inn på rommet mitt. Der satt jeg foran pulten og skreiv et brev. Jeg ville vekk, jeg ville ikke leve lenger, ingen ser, ingen forstår meg, og jeg orket ikke tanken på å gå på skolen igjen. Venninna mi var ikke nevnt en gang i brevet.. Alt da føltes bare mørkt, tomt og helt alene..Brevet kastet jeg i søpla, i det jeg ble forstyrret at det var blitt middag alt. Fiskemiddag, og jeg ble mer sur. Ville ikke ha mer fiskemat, det smakte bare ekkelt. Men maten ble spist opp, og så var det lekse tid. Jeg kunne sitte flere timer, og ingenting festet seg i hodet. Hodet var allerede fylt opp, i masse drit. Dagene gikk, ukene like etter og hver dag var fylt opp med det samme.. Til en dag da endret det hele seg, for jeg ble møtt av en voksen jente med langt lyst blondine hår og blåe øyner. Smilet hennes lyste omsorg, trøst, trygget og varme. Hun kom mot meg og snakket med meg, og etter hvert pratet vi mer og mer sammen.. Hun fikk meg til å glemme litt av hvordan hverdagen ellers var, og viste meg en hel varme med gode og positiv energi. Og jeg kjente med tiden at hun brydde seg faktisk om meg, og hadde tid til meg.. Hun klarte å åpne meg, og alt det vonde jeg bar inni meg fikk hjerte til å briste.. Jeg var ikke redd, men en del av meg følte seg lykkelig.. Jeg fikk til å fortelle henne det før jeg fortalte foreldrene mine hvordan jeg hadde det, for jeg visste ikke hvordan de ville forstå at deres datter ble mobbet på skolen.. Jeg ble rådet av denne fantastiske læreren om å ta det opp hjemme, men jeg klarte det ikke med det samme.. Jeg hadde i tillegg andre problemer foruten mobbinga, venninna, så det ble så mye for meg.. Jeg hadde en mistanke at moren min visste det, men det skjedde ikke noe og ikke merket jeg det på henne heller. Så skjedde det en dag, jeg fortalte det til dem om mobbingen.. Moren min ble fortvilet, og faren min husker jeg ikke på hvordan han reagerte.. Mobbingen ble et tema på skolen, og jeg ble sittet sammen med mobberne og hørte hva de sa. Inni meg følte jeg medskyld, og bare min feil alt.. Jeg måtte fortelle min opplevelse foran de, og det ble ikke bedre.. Jeg fikk hvert fall sagt noe, og husker ikke helt hva jeg sa.. Dagene og ukene på skolen var et helvete, men en glede til å kunne overleve var å møte denne fantastiske læreren igjen.. Idag er jeg 33 år, og har kontakt med denne fantastiske læreren min.. Hun er og blir bare mer flottere med årene, og jeg beundrer henne i hennes motgang som holder ut.. Hun er sterk, og er den aller beste jeg noen gang har møtt i mitt liv.. Ingen ord kan beskrive eller måles hvor mye jeg verdsetter deg Marianne, og uten deg så vet jeg bare ikke hvordan livet mitt ville vært idag. Jeg er veeeeeeeldig gla i deg, og du kommer for alltid til å bo i mitt hjerte.. Takker deg alltid for du fins, du får meg til å føle meg levende.. Jeg har ikke mange venner idag, bare par stykker. Få av de beste, og du er en av dem.. Jeg har en fin egen familie som består av verdens beste kjæreste og en sønn, og jobber og lever av å hjelpe psykiske og fysiske barn/ungdom og voksne med ulike behov.. Elsker å gi andre en meningsfull dag, med god livskvalitet gjør hverdagen min litt lettere å leve.. Størst av alt er kjærligheten, for den som trur på den er kommet langt..

Jeg får vondt langt inni hjertet mitt for at jeg ikke klarte å gjøre mer den gangen, hva kunne jeg gjort annerledes for at det skulle ha blitt bedre.. Men det er fint å vite at hun følte at jeg så henne og var tilstede. Jeg var ung når jeg jobbet som lærer nordpå og det var kanskje bra for jeg var så grenseløs i alt jeg gjorde og jeg ville gjøre alt for alle disse flotte ungene og ungdommen jeg møtte. Hennes melding kom rett fra hjertet, derfor er den lagt rett ut som den kom. Og jeg håper alle prøver litt hardere i hverdagen med å gjøre bittelitt for andre. Det holder å smile ofte, det kan redde dagen til noen. Disse kloke ordene sier så mye: Det er bedre å bygge barn enn å reparere voksne.. #DenEne og man kan være den ene, det viser seg her og det viser hvor utrolig viktig det er..

Jeg har skrevet såvidt om dette før etter et foredrag med Kristin Oudmayer og da nevnte jeg såvidt denne historien:

http://epilepsi2509.blogg.no/1463042183_det_er_bedre__bygge_b.html 

Bildene er fra Bjørg Thorhallsdottir som lager så mye vakkert

#Mobbing #Den1ne #Værtilstede #skole #hverdag