Håper det kan hjelpe noen, at andre finner styrke til å kjenne på hva et overgrep gjør med deg. Det er vondt, fryktelig vondt..

Jeg har lenge fundert over hvorfor jeg valgte å slutte hos psykolog for å gjøre noe med det han kalte overgrepstraumer og jeg skjønte ikke helt hvorfor jeg gjorde det. Jeg synes ikke det hjalp noe egentlig. Det skal nevnes at jeg er ekspert på å prate om meg selv uten å vise noen følelser. Etter lang tid skjønte jeg at jeg egentlig hadde reagert mye sterkere på noe han fortalte meg en det jeg trodde, jeg ville bare ikke tilbake..Han fastslo etter 15 minutters samtale at jeg hadde PTSD og jeg følte meg ikke hjemme i den diagnosen i det hele tatt. Synes at det krever litt mer enn 15 minutter til å gi den diagnosen til noen. Det viste seg etter en del tester SSE (statens senter for epilepsi) gjorde at jeg ikke har det og det kjennes mer riktig. Jeg har ikke det. Jeg tror heller ikke samtaleterapi er noe som fungerer på meg og jeg har vel landet på at jeg ikke trenger noe mer hjelp, jeg er blitt over 40 år og tryggere i meg selv og ikke minst sterkere og tør å sette mer grenser for hva som er greit.

Jeg fant tilslutt ut etter mye grubling over lang tid på hvorfor jeg valgte å aldri gå tilbake. Det var fordi han fortalte om et overgrepsoffer som klarte tilslutt å ta i mot hjelp etter hun hadde innrømmet at hun faktisk likte en del av overgrepene og for meg ble det helt mer enn feil, jeg visste ikke hva jeg skulle si og det syntes nok. Han var kjapt ute å forklare at han sammenlignet ikke, men brukte det som eksempel. Uansett et sånt språk ble helt feil.. “Hun innrømmet”. Jeg følte at noen holdninger kom frem der..Og for meg ble det en slags sammenligning.. Jeg har følt nok skyld for overgrep nr to som var festrelatert og jeg var full.. Og når en fagperson sier noe sånt så ble det fullstendig galt, jeg orket ikke å gå tilbake. Det tok som sagt litt tid før det sank inn hvorfor..

Jeg har skjønt at man skal trå veldig forsiktig når det gjelder overgrep, man skal ikke synse og men sterkt. Vi reagerer alle forskjellig, vi er alle forskjellig. Skamfølelse og skyldfølelse er en stor fellesnevner, men jeg lar det bli med det. 

Jeg valgte å dele min historie for to år siden under #JegHarOpplevd kampagnen og det er vel det som har hjulpet meg mest. Det å dele var med på å ta bort skam. Det å dele var med på å hjelpe andre, det er verdifullt. Jeg eksponerte meg fullstendig og jeg fikk ingen negative reaksjoner, men mange har takket. Første gang jeg fortalte “min historie” til den psykologen så tørket han tårer, jeg fikk litt dårlig samvittighet for at han ble lei seg.. Så det var også en grunn for at jeg ikke ville tilbake. Jeg kan fortelle dette uten å foretrekke en mine, men da forventer jeg nesten at det skal gjelde de som evt lytter også, men det kan jeg ikke kreve av noen.. 

http://epilepsi2509.blogg.no/1429210790_jegharopplevd_april_2.html

 

Enda kan jeg få vondt i magen av enkelte lukter, spesielt alkohol. Enkelte aftershaver blir jeg kvalm av og det kan være situasjoner hvor jeg føler meg utrygg, men alt dette har jeg jobbet meg gjennom selv og tør mye mer og kjenner meg sterkere i meg selv.

Jeg har ingen traumer lenger, det er vondt å tenke på og når jeg kjenner etter så kan jeg bli småkvalm, men jeg klarer å legge det vekk. Jeg har opplevd og det går greit. Jeg kan enda føle på skam og jeg drikker aldri alkohol, men det er en måte å takle det på. 

Voldtekt og overgrep er et samfunnsproblem og vi må ha mer åpenhet rundt dette, vi må ha strengere straffer. Vi må gjøre forebyggende holdningsarbeid tidlig, jeg tenker allerede i 8 klasse hvor ungdommen lærer å høre på andres grenser og ikke presse på. #NeiErNei kampagnen til #Amnesty er bra, men det er for sent på videregående skole. Og allerede i barneskolen er det viktig å lære barna om de “vonde hemmelighetene” Jeg har tro på å begynne tidlig.. Jeg lærer mine barn at det er “lettere å si nei, enn å si stopp” og det gjelder alt fra røyk, alkohol, narkotika og sex. Sier du nei med en gang så slipper du å stoppe det lenger innpå deg selv for da er det vanskeligere. Jeg har skrevet litt om hva jeg mener er et samfunnsproblem før på #Debatt1:

http://debatt1.no/vi-ma-rope-vi-ma-rope-til-vi-blir-hort/

http://debatt1.no/seksuelle-overgrep-er-ikke-bare-skadelig-for-enkeltpersoner-men-for-hele-samfunnet/

Jeg deler igjen for at jeg håper det kan hjelpe noen, at andre finner styrke til å kjenne på hva et overgrep gjør med deg. Det er vondt, fryktelig vondt.. Det å erkjenne at noen har tatt seg til rette i din kropp er grusomt.. Men det kan bli bedre, jeg vet at de kan det

Vi har bare ett liv, vi må ta tak hvis vi klarer, å tørre å leve det

#Overgrep #Voldtekt #Jegharopplevd #Neiernei #amnesty #debatt1 #livet 

Brudd… I den idiotiske dustearmen som jeg har sutret over i 2,5 mnd nå..

Alltid litt spennende med epilepsi, vet aldri hvorfor man har skadet seg.. Bare at man har det 😉

Brudd… I den idiotiske dustearmen som jeg har sutret over i 2,5 mnd nå.. 3 april knuste jeg et glass med ansiktet under anfall og så deretter ut og havnet på legevakten. De pirket ut glass og det var kun overflatesår men jeg hadde så vondt i armen at jeg måtte på røgnten. Det var ingenting galt og armen ble bare verre, havnet på nytt på legevakten denne gangen på Ski sykehus og ble sendt hjem med Tramadol og beskjed om å oppsøke fastelege dagen etter.. Jeg gjorde det, eller ikke fastlegen men han som deler kontor med han. Han mente jeg hadde røket en muskel og sa vi kunne ta MR men det ble liksom ikke noe bedre av det så vi droppet det.. Jeg dro til Hellas og gjorde alt jeg ikke skulle med den armen, hadde den i fatle men det har jo aldri stoppet meg før og en av dagene der nede så var jeg hos legen i camp og hos en fysioterapeut som masserte armen grundig.. Nå skjønner jeg hvorfor jeg ble kvalm. Den dagen ville jeg bare hjem, det var så vondt. Når jeg kom meg hjem så var jeg på nytt hos legen og nå bestilte han MR og jeg fikk time i dag, en måned etter. Jeg ringte og spurte om de kunne klare det litt før, men iom jeg hadde sånn vrien MR som leger måtte se på osv så måtte jeg vente.. Logisk i mitt hodet var at da kommer man fortere inn hvis det er “sånn vrien” men jeg er jo sjelden logisk.

http://epilepsi2509.blogg.no/1491228313_man_skjnner_det_blir_en_innmari_drlig_dag_nr_man_knuseret_glass_med_pannen_.html

Amen og halleluja, i dag var jeg på MR og han sa etter første 20 minutters runde at “Du, du har ant et brudd under albuen”.. Jeg holdt på å svime av og tenkte nå er sommeren litt ødelagt hvis jeg må operere. Ny 20 minutters runde i MR hvor jeg igjen prøvde å dagdrømme om Island, varme kilder og lavalandskap. Etter den runden måtte jeg ta nye røgnten og nå gikk det fort. Etter røgnten så fikk jeg prate med røgntenlege som sa at ja, du har et brudd men det har grodd sammen (det var jo 2,5 mnd siden) men nå er det hevelse og veske rundt bruddet som kommer til å gjøre vondt i månedsvis.. Og jeg spurte hva skal jeg gjøre da? Eh, du må ringe fastlegen, jeg vet ikke det.. Så da er det på`an igjen og “du sa han, det er lurt å bruke slynge..” Det visste han da 😉 

Jeg har brukt fatle og ble verre, jeg har bandasjert og hovnet så opp at gifteringen er av (Så ikke helt bra ut når jeg måtte ta den av når jeg var på tur i Hellas;) Men jeg fikk den nesten ikke av, brukte masse såpe og krem og til slutt kom den av ellers måtte jeg klippe den av.. Så den er på ferie i lommeboken 🙂 Tilslutt har jeg bare gått med den og en venninne sa til meg “at sånn som du holder den armen så ser det ut som du har fått slag.”. I noe stivnet positur der altså 😉

Så nå er jeg faktisk litt sur og det er så sjelden jeg er.. Skikkelig god gammeldags sur! Jeg seriøst hoffet meg hele veien hjem fra Ski og jeg gikk at et stopp før så jeg kunne gå av meg hoffingen for det er noe av det verste jeg vet og klage.. Jeg skal på sommerfest i kveld, jeg skal bli blid igjen til det 🙂 Men alt man ikke skal gjøre med brudd i armen har jeg gjort, det er nesten et under at det har grodd pent sammen hvis jeg skal orke å være litt positiv akkurat nå.. Men nå skjønner jeg hvertfall hvorfor jeg har synes det har vært nesten uholdbart til tider, det å vri opp en klut er noe av det verste. Brekker meg nesten av smerte.. Men jeg har gjort det da, vasket hus, båret tunge varer, malt store områder i flyktningleir og sagt hele veien: Det går bra, kjempebra… Skjønner også nå hvorfor jeg følte sterkt for å bite han som tok hardt tak i meg på trikken. Jeg skjønner mye hvorfor og hva har jeg lært: Må stå litt mer på mitt og stole på at hvis noe føles så feil som det har gjort nå at jeg tar det mer på alvor.. Så igjen har jeg hørt to ganger i dag: Du må ta det litt med ro da og jeg kveles nesten av den setningen, men jeg må jo det.. 

Sutreblogg fra BitreBerit som nå skal sure ferdig og klistre på seg smilet

 

#Epilepsi #brudd #røgnten #MR #AU #Sutreblogg #sur 

Jeg later ikke som jeg er syk, jeg later som jeg er frisk

 

Leste en artikkel i går om en jente på 22 år som var sykemeldt og hun fikk kritikk for at hun la ut bilder fra når hun var trening eller opplevde ting. Da blir jeg lei meg! Som kronisk syk så vil man gjerne dele fra de dagene som er gode, man har ikke lyst eller ork til å dele fra de dagene som er kjip og som kronisk syk så er det dessverre flest av de.. Her er artikkelen:

http://www.tv2.no/nyheter/9160249/

Jeg later ikke som jeg er syk, jeg later som jeg er frisk og med å late som jeg er frisk så opplever jeg mye fint, men det betaler seg ofte med en sånn dag som jeg har i dag hvor det kjennes mer fristende å dra ned innerst i helvete å ta en kaffe med de som henger der nede og slå av en prat om edderkopper enn å kjenne etter hvor vondt i hodet jeg har. Jeg er allerede på runde tre med smertestillende, migrenetabletter og nesespray mot clusterhodepine. Har hatt et epilepstisk anfall og stoppet flere med anfallsdempende medisiner rett og slett for at jeg orker ikke flere anfall for da blir hodepinen enda verre. Jeg mener ikke å sutre og klage, jeg bare forklarer at sånn er det. Jeg legger sjelden ut gode visdomsord eller smilende selfier fra disse dagene, men prøver å henge med..

Jeg tror det er viktig å ikke la sykdommen definere deg som menneske og ikke fortelle alle rundt deg hva det koster deg å være med på ting. Jeg velger å gjøre mye på tross av og jeg føler at det hjelper meg på mange måter selv om jeg har dager hvor jeg er nede for telling. For hvis jeg bare skulle ligge rett ut i et mørkt rom så er det lite til liv.. Men å få være tilstede for familien min som er det viktigste, få være med å bidra, være på jobb, gå på konsert, kino og møte venner og få leve og gjøre “vanlige ting” så tenker jeg ikke ofte på at jeg er ufør eller syk. Jeg orker ikke å la det være størstedelen av livet mitt.. Kanskje jeg overdriver litt for jeg får stadig beskjed fra kjente og ukjente at “Nå MÅ du ta det litt med ro og ta vare på deg selv” Og det er riktig innimellom, men samtidig så har jeg det bedre med å få styre med alt det jeg gjør og min fastete fastlege er enig i det, hvis jeg husker å trekke pusten helt ned innimellom. Det er enda vondt etter jeg brakk brystbeinet i vinter 😉 

Jeg er en av de som er heldig! Jeg twitret med noen andre som er syk i går og de har fått beskjed om: “Er så drittlei av at du bare sitter der” og “Du orker det du vil” Det er ekstremt lite forståelsesfullt.. Når man orker er det ofte for man har kvinnet seg opp lenge og forberedt seg som best man kan og det hjelper ingen å trykke folk ned med å slenge dritt. Jeg kjenner ikke mange syke som er fornøyd med situasjonen.. De aller fleste ville byttet og vært frisk og hatt en jobb og fungert normalt. Jeg vet det, for jeg jobber litt og det er fantastisk 🙂

Det skal nevnes at jeg har møtt de som gjør karriere av sykdommen sin og ikke kan snakke om annet, de synes jeg synd på og de irriterer meg, men hvem er jeg til å dømme? Men jeg synes det er trist for verden er stor og det finnes mye interessant annet enn sykdom. Klart det er viktig å være åpen og snakke om det som plager deg osv, men ikke la det overta livet. Men som sagt, det er alltid en grunn for at folk gjør som de gjør og hvem er jeg til å dømme 🙂 

Dette ble litt rotete, men det er sånn jeg er i dag. Telefonen viser at jeg har gått ca 89 skritt og er oppgitt, jeg har glemt å fortelle den om situasjonen.. Jeg ser for meg at den nesten rister på hodet og smatter oppgitt 😉 Livet med epilepsi og clusterhodepine er en dans på roser for innimellom stikker det noe sinnsykt og dette er en sånn dag, nesten. Jeg funker litt, i sakte modus. Men det går bra, ikke kjempebra 😉 Jeg skal klare å lage middag og jeg skal klare å hjelpe ungene å rydde rommet og jeg skal klare å holde meg våken til mitt favorittprogram Criminal Minds i kveld. I morgen er det bedre, jeg får besøk av en bestevenn, er invitert på cavakveld hvor jeg tar med en cola zero og godt humør. På lørdag skal jeg på Kiefer Sutherland konsert med en bestevenn og jeg gleder meg. Aner ikke hvordan han er musikkmessig, men er ennå fjortissforelsket etter Lost Boys på 80-tallet 😉 Det blir bra

I rest my case 😉

Husk å skape dagen uansett hvordan formen er, for vi får ikke dagene tilbake <3 

Skrevet før om hvordan det kan oppleves å være ufør:

http://epilepsi2509.blogg.no/1475251248_ord_med_u_dvs_usjarme.html

 

#Epilepsi #Clusterhodepine #Ufør #Syk #Kronisk #Livet #Levelivet #Bidra #Creadiem