På fredag havnet jeg på legevakt i Berlevåg. Møtte en nydelig engasjert lege, hun ville legge meg inn, jeg ville ikke. Vi avtalte at jeg skulle komme opp dagen etter. Hun ringte meg på kvelden for å høre om hvordan jeg hadde det. Helt utrolig. Jeg dro dit på lørdag, min beste venninne var med hele veien. Og legen sjekket alt på nytt, snakket med sykehuset og det ble innleggelse. En sykepleier kom og tok masse tester, ambulansen var der på ti minutter. to flotte sjåfører som er gull, de kjørte meg ni mil hvor det kom en ny ambulanse med to sjåfører fra Tana som kjørte meg helt frem til Kirkenes. Der møter det meg to sykepleiere, etterhvert to leger. En akutt og en kirurgisk. De tar egne prøver, men må ha en radiograf for ultralyd og de finner ut de må ta CT. Det ringes etter en person som kommer etter 15 min og det blir tatt CT og de kommer frem til hva som feiler meg og etterhvert kommer jeg på isolat på kirurgisk avdeling. Dette var på lørdag: Dette var 11 personer involvert for å hjelpe meg. Tenk det, 11 personer som gjorde sånn at det går bra med meg og hvor mange jeg har møtt mens jeg har vært her har jeg ikke tall på og alle vil mitt beste. Jeg har aldri sagt så mye tusen takk i hele mitt liv.
Samtidig ser jeg for meg køen uten “Leger uten Grenser” sist jeg var i Camp Moria, den var endeløs. De som jobbet der gråt seg i søvn for de får ikke møtt mennesker i nød som de ønsker. Eller den gangen de dro i protest for det var for ille der..
Jeg husker reportasjen om mannen på flukt fra Syria som hadde mistet huset og måtte bare dra og uten epilepsimedisinene sine og det var ingen hjelp å få i Libanon da.
Jeg husker familien som ble kastet ut i Norge, hvor eldstedatter ble kjempesyk og hadde ingen rettighet for hun var fra feil land.
Jeg får helt vondt av alle som ikke er like heldig som meg nå og kan si tusen takk og legge seg trygt.
Jeg er godt kjent i helsevesen i Norge og er ikke alltid like heldig og har to vanskelige diagnoser, men samtidig så får jeg hjelp. Alltid hjelp å få hvis man trenger det. Jeg får ikke puste av de Salam forteller om i Bosnia, vi kjøper inn medisiner for å prøve å nå frem til noen, Kristina er på Malta og ordner med vifter, vannflasker og mange ting for å hele livskvaliteten litt til de som har det verst.
Det er grusomme kontraster i verden og mens jeg ligger her på sykehuset og innimellom grenser til å tenke at livet er litt dust for jeg er syk, så trenger jeg bare å bla litt i minnebanken fra mine seks turer til Hellas for å forstå at jeg er nesten kvalmende heldig selv om livet er litt tøft nå og noen uker fremover.
Tårene renner lett her for jeg er så sliten og jeg kjenner nesten fysisk at hjertet revner når jeg tenker på alle som ikke får hjelp, en klem, en oppmuntrende melding, en telefon fra en som bryr seg og jeg hadde jo ikke vært meg hvis jeg ikke hadde tenkt mest på de aller mest sårbare: Mennesker på flukt som flykter for livet med et streif av et håp om en fremtid som nå kanskje bor i telt, en isobox eller en nedlagt bygning og må klare seg på det de finner i søpla eller frivillige som prøver så godt de kan. Verden er så urettferdig, men jeg har ikke tenkt å gi opp og har det i tankene uansett hvor jeg er. Og jeg håper alle klarer å tenke innimellom på hvor heldig vi stort sett er her nord når det gjelder det meste.
Jeg har skrevet dette over flere timer, for jeg bare sovner hele tiden. Og hele tiden er det noen innom og spør om jeg er klar for lunch, justerer litt på veskeinntak, mere smertestillende, rydder litt, skravler litt og jeg sier tusen takk føler meg litt dum. Jeg er ikke så glad i så mye oppmerksomhet og da later jeg som om alt er bra, men disse har opplevd denne “Neida, det går så bra, kjempebra faktisk ” typen før og snakker litt alvor til meg. Jeg er litt håpløs og det har vært noen skikkelig tøffe dager og jeg gleder meg til å komme meg hjem til mine. Ikke så ofte jeg er redd, men var det på vei innover hit med racerbilfart og blålys.
Så husk igjen at man alltid kan gjøre en forskjell, selv du som et enkeltmenneske: Alle kan gjøre en forskjell for noen om det er her eller der #PayItForward og les hva de skriver på kanten ut mot havet langt langt opp i nord:
