Bildet er fra julaften som var en nydelig dag 🙂
Rundt 10 november fikk jeg ant en hjernerystelse, jeg ristet den av meg og tenkte ikke så mye mer over det som jeg ikke kastet opp. Åtte dager senere dro jeg som frivillig til Libanon og holdt i grunn et godt tempo for å få med meg hele programmet som var satt opp og det var en verdifull tur jeg aldri i verden ville godt glipp av. Når jeg kom hjem så sa hodet fra at “hallo, det er grunn nok”, men da var det jul og siden ingen skal lide øver at jeg er frivillig så var det bare å brette opp ermene å ordne og kose seg maks med familien og det gjorde jeg. Så kom det en hjernerystelse til som jeg grunn ikke tok hensyn til og fra 1 juledag lå jeg rett ut og fikk haste time på AHUS til GON blokade som hjalp 15% og vi vurderte kortisonkur. Jeg klarte nyttårsaften selv om jeg begynte å gråte når middagen kom på bordet, men klarte å skjerpe meg 😉
2023 begynte med første helg med innleggelse på AHUS og jeg kom med dyptfølte kjærlighetserklæringer til legen som kom med morfin intravenøst, det var et vakkert kvarter.. Så ble jeg lagt på gangen på nevrologisk avdeling og det er ikke noe gøy. Men skarpt lys, pasienter som roper på hjelp og maskiner som aldri er stille og morgenblide sykepleiere som ler høyt kl 07.00 og har tatt på seg parfyme. Grøss.. Jeg ba henne ene gå langt vekk litt sånn unnskyldende hviskende, men gud bedre altså! Jeg møtte verdens koseligste nevrolog som turte å endre litt på medisiner, gi meg litt i tillegg og sjekket både tunge som var småtygd i stykker og var bortom et par ganger og sjekket ståa. De siste timene fikk jeg rom sammen med en annen og det var noe stillere, men det er såpass bråkete der at de valgte å sende meg hjem. Så noen dager med litt morfin og nede for telling med bristet kragebein, brukket ribbein og ny hjernerystelse så har ikke starten på året vært storveis.
Nå begynner jeg å se litt bedre ut, alle blåmerker i ansiktet har begynt å falme og jeg klarer å ha på briller igjen. Skulderen er bare lysgrønn og ribbeina er bare slemt, men det går. Det blir bedre snart og jeg har begynt å planlegge masse fremover, sikkert både lurt og ikke lurt. Men enn så lenge så er jeg takknemlig for å ha alt jeg trenger og gjengen her hjemme og alle gode rundt.
Jeg tar ingenting av dette som selvfølge, etter jeg har reist litt og ser hva vi har her hjemme så er vi altså stort sett heldige her til lands selv om mye kan sikkert gjøres bedre.
Men jeg gir meg jo aldri og har begynt å bake noe så fort jeg har overskudd som jeg kan ikke surre rundt ute på holken og dette på nytt 😉
I dag er jeg begynt på nedtrapping av kortison igjen og hodepinen er tilbake på den sterkeste graden og jeg synes hele hodet bare er dødsteit.
Det er jo bra hodet fungerer, men det holder nå. På mandag skal jeg ta fire busser for å komme meg til Ahus på nytt for å få botox i hele hodet for vi må ikke forsinke noen rutiner nå og det skal AHUS ha denne gangen, de har virkelig tatt alt på alvor og hjulpet så godt de kan og jeg prisgir virkelig at jeg bor her og kan få hjelp.
Jeg kjenner så mye fine folk som spør hvordan det går, så derfor er det bare lette å skrive alt ned også for at om 1,5 måned så har jeg glemt dette og har løpt videre til neste prosjekt og heldigvis, jeg tror det er det som gjør at jeg er en uhelbredelig optimist og klarer en del av det jeg vil 🙂
Peace out igjen fra Paradis Slyngveien <3
