Hvertfall når jeg får høre: “Du må forstå og du må ta det innover deg at du har to alvorlige diagnoser” Jeg er selvsagt dypt uenig

Når snapchat blir bestevenn :

 

I dag har jeg vært hos professor i hodepine og igjen fått bekreftet at jeg har to alvorlige diagnoser, alltid oppmuntrende..

Hvertfall når jeg blir fortalt: “Du må forstå og du må ta det innover deg at du har to alvorlige diagnoser” Jeg er selvsagt dypt uenig i situasjonen, men det er liksom ingen som vil høre på det. Jeg vil ikke være syk og jeg vil ikke ha to alvorlige diagnoser! Jeg blir trassig uten at det hjelper noe særlig, spesielt når det ikke er noe som hjelper. Dessuten er det vanskelig å ikke forstå det med to måneder hvor jeg nesten har tilbragt i nærliggende stabilt sideleie og jeg er på min 28 lydbok. Storytel burte egentlig ha sponset meg når jeg tenker over det 😉

Jeg fikk beskjed om at disse GON-blokadene jeg har gjort bare er tull og det skal jeg ikke gjøre igjen. Dvs sprøyter i bakhodet for å lamme clusterhodepinen, han sa nei! Det har hjulpet i fire dager av gangen og det var ikke noe vits forklarte han. Så vi er tilbake på O2, jeg må være bedre på å stupe til køys med oksygen når det begynner å prikke rundt nesa. Det som er klønete er at jeg ofte våkner av at det gjør vondt og da er det ofte for sent med O2 når anfallene er i gang. Nå regnet han ut at det er ca gjennomsnitt 4-5 anfall i døgnet + konstant tilleggshodepine som ligger på clustersiden. Jippi liksom 😉 Nå skal jeg ha ti dager uten triptaner for at det skal fungere optimalt igjen og han ba meg ikke hoppe utenfor verandaen når lysten på det meldte seg. Jeg lovte å heller slå hodet i veggen. Han smilte litt galgenhumoristisk når jeg sa hvor heldig jeg har vært å få tinnitus etter hjernerystelsen i september og at med clusterhodepine så er det igrunn slemt å få en tilstand hvor det ALDRI er stille i hodet. Men heldigvis er det ingen stemmer der enda 😉 Jeg forklarte han at jeg ville ha en kaffedate med djevelen enn å finne meg i denne clustersatanihelvete og da bare så han på meg over brillene. Så hvis jeg rusler rundt i Drøbak Nord med en O2 tank under armen, så bare kjør forbi. Det er nok det beste..

 

I april skal jeg prøve noe nytt mot epilepsien og jeg har visst en professor der også, hadde jeg vært innbilsk så hadde jeg blitt høy på meg selv med professorer i begge diagnoser. Men dette er ikke det beste komplimentet egentlig. Men jeg er heldig som har så flinke mennesker til å hjelpe meg 🙂

 

Hjernen min må jo være eksepsjonell med så mye som foregår der inne hele tiden, i tillegg med en lista selvdiagnostisert ADHD og tankeras konstant og mengder av gode ideer 😉 Men hvis det er sånn, så velger jeg å ta det som en gave. For “med to så alvorlige diagnoser” så skal jeg egentlig ikke ha så mye energi og orke å finne på så mye som jeg gjør. Skal ikke skryte så alt for mye for januar og februar så har jeg stort sett ligget i brakk pga div skader etter div anfall. Men nå begynner det å komme seg og jeg er ute på tur, orker å se folk litt igjen og orker stort sett mye mer og skrittelleren på telefonen runder gjerne 6000 skritt istedenfor 196 skritt som var en vanlig dag i februar 😉

 

Joda, jeg satser på at jeg har det storslått i mitt neste liv for med sånn som professor beskriver det så må jeg jo ha vært Pol Pot eller en annen begredelig diktator i mitt forrige, men jeg har igjen trua på bedre dager selv om de neste ti blir helt skrekkelig. Men som typisk norsk sier jeg jo at alt må være verre før det blir bedre og innen juni så VIL jeg at alt er bra, eller litt bedre hvertfall 🙂

Men tilstandsrapport fra Paradis Slyngveien, duene er kommet og edderkoppene er vel på vei. Men joda, livet er i grunn bra

#Sutresara #Epilepsi #Professor #Clusterhodepine #Ahus #livet