Det er liksom slutten på verdigheten når man må be legen om litt heftige smertestillende for at man har slått ræva og har noen underlige smerter under venstre arm..

Torsdag 12.11.2020 pil ned. Her en natt uten søvn. Herman Flesvig og Mikkel Niva holder meg på våken på vei til jobb med podcasten #friminutt 😉

Det er liksom slutten på verdigheten når man må be legen om litt heftige smertestillende for at man har slått ræva og har noen underlige smerter under venstre arm, sånne jævlige underlige smerter, det stikker hver gang jeg trekker pusten liksom og på torsdag ble det småuthodelig når jeg bar noen gigaskjermer på jobb. Såpass at jeg svelget stoltheten og mailet legen. Som det er en pandemi osv så er legen min også mer opptatt enn vanlig og leste ikke denne meldingen noe som gjorde at jeg måtte på legevakten en fredag ettermiddag!

Gud bedre! Det anbefales ikke å bli syk på fredager, det sa hun også til meg i telefonen samtidig som hun forklarte at jeg måtte komme.. Min kjære venn Nina kjørte meg til og jeg er så glad jeg ba henne kjøre hjem igjen. Det var tre mennesker når jeg kom kl 14.00 og når jeg endelig kom inn litt etter kl 16.00 så var ca 20 mennesker der og det er ikke optimalt under coroatimes.. Men jeg fikk hjelp og min kule fetter Trond hentet meg og jeg var hjemme igjen kl 18.00, småsulten og typ utslitt av au. Legen fant 2-3 ribbeinsbrudd under venstre arn eller i området da. Hun trykket, jeg ulte og kom med noen saftige ukirkelige gloser som ikke gjør seg på trykk. Det var vits å ta bilde sa hun, ikke får man gjort noe med det og hun kunne kjenne hvordan det lå an. Så oxycontin ble med hjem og hun sa jeg kunne ta opptil fire i døgnet, det skjer ikke for å si det sånn. Blir jo småkoko av de. Det merket jeg når jeg var på biblioteket i går, jeg lånte en bok jeg allerede hadde lest for den så spennende ut… Jeg vet jo at den er det, jeg leste den for to måneder siden, men det glemte jeg i øyeblikket og den andre boka jeg lånte var for ungdommer. Men det var i grunn spennende og jeg leste den ut til kaffen i dag 😉

Det er fint det regner i grunn for da er det litt mere innfor å sitte rett opp og ned med smertestillende og varmeplaster, jeg har bare tillat at mitt AlterEgo Agda 84 år har tatt over søndagen;) Ungene er gullegull, de støvsugde og lagde middag i går. Vasket og hengte opp klær. De er helt fantastiske!

Jeg skal snakke med SSE igjen i desember, men ser ikke helt poenget som de har gitt opp litt, det er ikke noe å gjøre sier legen min og at jeg må tåler litt skader. Men det noe slitsomt å hele tiden fungere halvveis og ikke orke for at ting er vondt. Men jeg gir jo ikke opp selvsagt, jeg skal på jobb i morgen og bite tennene sammen. Mannen har lært meg at det ikke er farlig å ha vondt og da er det bare å stå han av 😉

Det som er ørlite kjedelig er den stupide clusterhodepinen som er her alltid, den tar ikke en Gro dag en gang, den tar aldri fri, ikke jul, 17 mai, påske eller noe. Den skal ha for ståpåviljen, men svarte da.. Den kan ta seg en litta ferie synes jeg og det nye etter hjernerystelsen i september er tinnitus og det passer så fint med clusterhodepine, sånn  at det aldri er stille i hodet, så blir det mere moro nå, så dauer jeg 😉 Det er litt humor og litt sånn gråtetragisk..

 

Neida, mye sutreputre. Men det går bra, for noe annet valg har jeg ikke og jeg synes livet er så vidunderlig at jeg vil ha mest mulig ut av det og så prøve å gjøre mest mulig for ikke de som er like heldig som oss. Jeg sa det til størsten her om dagen: Vi er så heldig vi, vi har fullt kjøleskap, vi har hus og alt vi trenger og mere til. Man må stoppe opp litt innimellom og huske på det, da blir det lettere å dele med andre 🙂

Enn så lenge så blir jeg i sofaen i dag, Tigern og jeg! Vi holder fortet og synes det er fint med søndag, kaffe, kake og oxycontin 😉

#agda84 #Tigern #Bruddigjen #Clusterhodepine #Epilepsi #legevakt #Påanigjen