Prisoners of the road #Lesvos

Det vi har møtt i Lesvos, Camp Moria og “Better days of Moria” er «Prisoners of the road». Teksten til Sivert høyem er en rå og sann beskrivelse av det som faktisk skjer i verden akkurat nå, jeg vet det, jeg har sett det, følt det, opplevd det og vært der!

Jeg har møtt mammaen som smiler så tappert og holder masken for de to barna sine og sier som meg på dårlige dager, det går bra, kjempebra.. Men for henne går det ikke bra, hun har gått i en måned med to barn , en måned fra Syria til Tyrkia og gud vet hva hun har opplevd. Hun er engesklærer og mor og hun leter etter mannen som er i Tyskland. Det som ligger foran henne nå er stengte grenser fra Hellas og videre. I Camp Moria har hun fått 30 dagers visum i Hellas men hun må videre og videre. Jeg spurte hun om hvordan hun hadde det og og om hun var sliten og tårene sto i øynene og nølende sier hun: Yes? but its okey.. it is fine! Det er ikke det, det er jævlig! Jeg tryllet frem en kjærlighet på pinne til barna hennes og henne en klem og ønsker henne lykke til, det er alt jeg kan gjøre utenom å fortelle verden hva som foregår. Jeg møtte også en mann som hadde 23 slektninger å ta vare på, han ropte av frustrasjon og kunne ikke et kvekk engelsk, han klarte å forklare til meg at han var Yetzidi og på flukt fra IS. Vi måtte få han til å forstå at han måtte registreres og få papirer før vi kunne hjelpe han. Ikke lett for han å forstå, han ville bare gi familien sin tepper og mat og ikke lett for oss å forklare.. Det gikk tilslutt. Jeg så han dagen etter, rolig i blikket og greit fornøyd. Da ble jeg glad. Vi møtte også den 10 år gamle gutten fra Kurdistan som kom alene gang på gang og ville ha hjelp, vi var redd han var alene på flukt, det er farlig for barn alene på flukt.. Men vi fant en dame som kunne oversette og han hadde mistet foreldrene sine inne i campen og hun hjalp han, men jeg kommer aldri til å glemme det fortvilede blikket hans og den dirrende underleppen..

 Vi er frivillige, vi er mange frivillige og jeg håper alle vil rope ut i verden hva vi ser og opplever! Vi må gjøre noe, vi må handle, egentlig måtte vi ha handlet for lenge siden, men vi må og vi må fortsette å hjelpe her, der og der vi er og der de er! 

Jeg har ikke stått på stranden og tatt i mot båter jeg har stått i to forskjellige camper og tatt i mot våte, slite, resignerte men stadig blide flyktinger fra Syria, Afghanistan, Iran, Irak, Kurdistan og alle er på jakt etter trygghet, noe de ikke har opplevd på lenge! Pappaene jeg så lå nesten i koma av trøtthet etter å ha passet på sin kone og sine barn på turen og mødre som fortvilet holdt masken for barna sine og sier det går bra, kjempebra! Da er det fint å kunne se dem, annerkjenne dem , smile til de og bare være der for de! Jeg bar på en baby på 4 uker mens mammaen bar tepper de hadde fått og passet på sine fire andre barn, enda så klarte vi å miste en underveis til den lille steinplassen de hadde funnet hvor de kunne slappe av litt før de på nytt måtte stå i teltkø, kleskø, matkø, tekø i det hele tatt kø..Barndom på asfalten.. vi fant 2åringen igjen ved hjelp av 4åringen..


CAMP MORIA, Interneringsleir, Jeg jobbet for Oxfam den dagen

 


Rett ved siden av Camp Moria ligger Better Days for Moria, en leir hvor alle er velkommen, med eller uten papirer. Det er mat å få, klær, teltplass, en liten lekeplass for barna og fin stemning. Jeg var der en hel dag i informasjonen med en som heter Lis og er fra Canada og en fra Chigago som jeg ikke husker navnet på

Vi ble ropt til og kjeftet  på av desperate taxisjåfører som tror at vi prøver å dytte mennesker videre på buss og ta fra de levebrødet, vi informerte de som skulle videre om mulighetene. Taxi 5 pers: 10 euro, buss pr person: 1 euro. Mange tok taxi, men vi møtte de menneskene som ikke hadde busspenger engang.. Vi lærte oss å ha noen euro klar som vi kunne gi til de som ikke hadde noenting i smug. De har hele livet i 2 plastposer og blir overlykkelig for to euro, tenk det og tenk på hvor heldig du er som nesten har alt og vel så det. de har ikke et sted som er hjem, de har to poser og 0 penger. Men de har verdighet og smil. Flotte mennesker som har fått hjemmene og landet revet bort, bombet i filler.

En av taxi sjåførene som hadde skreket til Lis (min partner på lørdag fra Canada) og meg i går fikk ant litt dårlig samvittighet og kom tilbake med to poser nyvaksetde klær og sa: «poor people help poor people» og det er så sant for folket i Hellas, de lever også i fattigdom og de tar hele støyten for resten av Europa, turismen svikter men det hjelper de litt, litt av vi frivillige kommer og de kan holde hotellet litt åpent og resturantene om kvelden.

Jeg har møtt frivillige fra Canada, Hellas, Usa, Sverige, Norge, England, Syria og overalt og vi alle har felles mål og det er nydelig å møtes på tvers og bare bli samlet i et fellesskap på den måten. Nye bånd knyttes og jeg er allerede blitt invitert til Rocky Mountains og London. Jeg har møtt så mange flotte fine mennesker. Har spist middag med 20 forskjellige mennesker i alle aldre og praten går og alle har opplevd det samme og alle har forskellige opplevelser av det samme. Det gjør oss på en måte komplett.

Jeg har vært som poteten og vært litt overalt, jeg har også vært nede på noe som heter Hopesenteret og malt kjelleren der med Ann Magritt fra Volunteers, det er en fin plan for Hope senteret, det skal bli et trygt sted hvor de som flykter kan komme å bare være en stund. Der var det masse mennsker som jobbet sammen for å skape dette. Det er vakkert å se

 

Vi er Volunteers og vi er mange. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.. Tre av oss i Volunteers satt på Athen flyplass i går, totalt utslitt og alle gråt.. Vi gråt ved stranden på Mytilini flyplass også når vi så over til Tyrkia og hauger av ødelagte helvetesflytevester fyllt med liggeunderlag og avispapir. Vi sto og så på der hvor mange i et håp om et bedre liv druknet.. Tårene rant..

 

#Alllivesmatters og det skal lite til for å gjøre verden til et bedre sted å være. Jeg har sett, jeg har opplevd hva et smil kan gjøre, bare å annerkjenne et annet menneske og se de ordentlig, det gjør en forskjell. De er ikke horder og strømmer og kriser. De er mennesker med hver sin historie og opplevelse. HVERT SITT MENNESKE, HVER SIN HISTORIE.  tenk på det, ta de inn over deg. Vi har ingen krise, de lever i en krise!! Jeg har ikke tatt bilder av noen som er på flukt, det kan være farlig for de. Det er ikke lov og det handler om å respekt!

Jeg har lært så utrolig mye på disse få dagene og jeg kommer til å reise ut igjen når jeg har sjans og jeg rapporterer som de fleste andre frivillige, de som flykter er akkurat som du og jeg, bare at livene deres er snudd på hodet og de flykter for livet.. Jeg så ikke de døde på stranda, jeg så de som overlevde og det var tøft nok.. Jeg så apati, resignasjon, glede, håp, lettelse, sinne, frustrasjon, redsel, takknemlighet, skam og verdighet

Et lite reisebrev fra Lesvos, februar 2016. Jeg kunne ha skrevet og skrevet..

Peace <3

#Lesvos #Refugees #CampMoria #BetterDaysForMoria #NothernLightsAid #HopeSenter #Volunteers #Syria #SyriaCrisis 

 

 

 

Småhissig.no, Forbannet.ork, Epilepsi.møll

Har tenkt på dette siden jeg kom fra SSE (statens senter for epilepsi) og blir egentlig mer og mer sinna! Jeg var der i to uker til observasjon og for å kartlegge hvor anfallene kommer fra osv osv og bla bla bla og jeg prøvde på forhånd å si at dette ikke var noe vits iom jeg har en dyptliggende fokal epilepsi på høyre side som av og til sprer seg til venstre side. Dette har legene forklart meg siden jeg var 19 år og de samme legene har formidlet at dette med telemetri og eeg er ikke så innmari farlig fordi den er dyp og den er vanskelig å registrere. Den er påvist på EEG før og den er påvist på blodprøver på noe som heter prolaktinnivå (eller gresk for oss vanlige dødlige) Anywho, jeg har vært prøvekanin for div medisiner og mye har gått galt. En gang gikk jeg ned 22 kg på en måned og verken sov eller spiste. En annen gang gikk jeg opp 12 kg og sov ca 18-20 timer i døgnet, jeg måtte streve med å vise oppriktig glede store deler av tiden når ungene var små, jeg var oppriktig glad, men det var så vanskelig å vise det. Jeg ble helt flat i humøret, og det er jo ikke artig å være gift med en som trekker på skuldrene og tenker ja ja, til det meste. Ikke gøy å være sånn heller, man må liksom virkelig prøve å smile helhjertelig å stramme seg opp. Fordelen er at man blir heller ikke så innmari lei seg og det meste hoper seg litt opp. For når man har sluttet med den type medisin og prøver neste så kommer nye festlige bivirkninger..

I 2012 prøvde jeg en medisin som jeg nesten ble bra av som het Trobalt, den store ulempen var at 6 mnd etter medisinstart så ble jeg akutt hasteinnlagt på ahus og der fant de ut at leververdiene var alt for høye og jeg måtte trappe den medisinen raskt ned ellers kunne det ha blitt farlig.

Det som provoserer er at jeg føler at halve livet har vært levd på en løgn hvis denne legen står på sitt, jeg må inn på sykehuset igjen og jeg kjenner jo på kroppen at det er noe galt. Jeg har en skadeliste som jeg hadde fått toppjobb med hvis det var en CV. Brukket kjevebein, sprukket en jeksel, ufattelig mange brekte ribbein, bristet brystbein, bristet kragebein, store sår, hjernerystelser, blåmerker, blåveiser.. Det er en grunn for at jeg har blitt tilbudt nr til krisesenter på rema… 😉

Dette er bare de skadene jeg husker fra de siste årene, men det er mange!

Jeg sa tydelig fra i 1996 at jeg ville ikke tilbake på SSE, jeg følte at det bare var sykdomsprat der og alle kjempet om å ha det verst og det er ikke min kopp med te. De ba meg slutte å jobbe, jeg dro til Finnmark. Jeg ble bedt innstendig på nytt å slutte å jobbe i 1999 og jeg begynte på Fossumkollektivet jan 2000 og har enda dårlig samvittighet for det pga at jeg var mye syk. Ble nektet å jobbe i 2001 og takket ja til en ungdomsleder stilling i 2002 og jobbet med det til jeg fikk barn. Da skjønte jeg at jeg måtte stoppe opp og ta vare på meg for å ta vare på barna. Hele tiden har jeg fått høre, du må ta hensyn til at du har epilepsi, ta medisiner, leve rutinemessig.

Jeg fikk tilbud om å begynne på ketogen dietten, jeg var faktisk en perfekt kandidat og brukte 9 mnd å forberede meg på det og tok ufattelige mange tester og registrert anfall hele perioden før jeg starte. Og den hjalp, de fleste abcensene ble borte og det ble mindre av de stor en stund. Når jeg ikke klarte å få i meg nok fett så kom de tilbake.. Hun som leder diettprogrammet sa at hun observerte at jeg flere ganger i løpet av dagen "ble borte" og hun sa at du har flere anfall hver dag og blir regnet da som ganske syk, da ble jeg jo så snurt iom jeg regner meg som ganske frisk, men jeg tror det heller heter sta 😉

Ihvertfall så er jeg provosert og sinna, ikke fordi jeg så gjerne evt vil beholde epilepsidiagnosen, men jeg vet at jeg har det og jeg kjenner det inne i kroppen min og da blir det helt feil at en lege skal overse hva to av landets fremste epilepsileger har fortalt meg i 23 år.. Jeg blir oppgitt og frustrert..

Meeen så tenker jeg jo at det finnes andre viktigere ting å bli sinna for og da er jeg jo ganske heldig! Men jeg kjenner jo inni meg at jeg er sint, skikkelig sint faktisk. Men jeg skal jo legges inn igjen da i april og jeg må jo bare være velvillig og late som det er greit. Jeg har mailet med "min ordentlige" lege som sier at han skjønner at jeg er frustrert men han og han første legen min var helt enig om at det var epilepsi jeg hadde. Jeg hører på han, så får jeg tenke at jeg får to uker å oppdatere meg på netflix og slipper og tørke støv eller noe..

Det går bra, kjempebra. Utrolig veldig kjempebra 😉

Men viktige ting skjer før jeg skal legges inn igjen, jeg reiser til Lesvos om 6 dager og baggen er snart klar og alt er igrunn ordnet. Mangler bare et par utebukser og trenger sikkert noen klemmer når jeg kommer hjem. Regner med det blir tøft, men flaksen er jo at jeg er tøff og sta og sterk, eller kunne vært sterk da som min fine Frøken K sa til meg en gang 😉 Jeg tror hun mente jeg skulle begynne med å løfte vekter eller no 😉 Det skjer ikke forresten!

Men smilet er ikke langt unna, måtte bare blåse ut litt 😉

Og jeg har verdens vakreste, snilleste og kuleste barn og det må man jo bare bli glad av <3

Så er han ikke verst han her heller da, selv om han koser seg på byen 😉

 

Så stort sett er livet lyst og jeg er takknemlig for hverdagene min fyllt med fine folk og meningsfull arbeid som frivillig, jeg er en volunteers <3

http://www.volunteers.no 

Beacause all lives matters og husk #PayItForward Ta vare på hverandre og andre <3

Epilepsi og annet gøy og selvfølgelig alt annet som opptar meg <3

Ærlig etter anfallbilde, why not liksom.. Epilepsi er noe man har, ikke er 😉 

Yep, hva er nytt.. Tok to vaksiner på mandag og var slått ut på tirsdag og tenkte så fint når formen var fin på onsdag 🙂 Onsdag kveld tok Kristina og jeg i mot tusenvis av sokker som kom kjørende fra Tønsberg som skal være med til Lesvos, Torsdag morgen gjorde vi det samme. Vi fikk 5 esker med sokker fra Vegard Ulvang som jeg pakket om til reisebagger, det er helt utrolig! Flotte fine ullsokker som skal kle på kalde føtter <3 Vi pakker for liv! Anette Malme fra Tønsberg startet denne innsamlingsaksjonen og har klart med samarbeid med flere å få inn 15.000 sokker #Respekt 

Men så kicket vaksinene inn eller noe annet gøy for plutselig i går så smalt det til med anfall og jeg følte meg litt blodfattig etterpå og fikk kjeft av minsten fordi jeg ikke sa fra, jeg sovnet bare på sofaen etter jeg hadde krabbet meg dit etter litt medisinering..

Sto opp i dag og følte meg mørbanket, anfall i natt så i dag har det vært høyt sofaføre og har flyttet helt inn til sengen. Nytt anfall i dag, heldigvis når jeg skulle sette på en klesvask for jeg våknet med hodet tredd ned i skittentøyet 😉 Aldri så galt osv. Skulderen er øm, foten har noe klikkegreier og jeg har så vondt i magen, orket ikke middag en gang og det er underlig for et ,matvrak 😉 Det kommer seg nok i løpet av helgen 🙂 

I morgen skal jeg tross alt på date og se Birkerbeinerene og på søndag skal jeg på lageret og pakke til “Refugees welcome to Follo” som har folk å gi klær til. Vi i Drøbak har et luksusproblem, mange givere men ingen mottak.. Men vi håper og enn så lenge så sender vi klær dit det trengs, vi har sendt til Hellas, Libanon, Tromsø, Mysen, Oslo, Ås, Follo og noen her i Drøbak. Vi har også gitt masse til  #HjelpOssÅHjelpeGateteam og vi gir absolutt til alle som trenger 🙂 Vår vakre Simone som står her i Drøbak og selger Folk er Folk har vi gitt klær som hun har sendt til barna sine i Romania og selvfølgelig har hun fått klær selv #AllLivesMatters

Til tross for noen kjipe dager så er jeg snart klar for Lesvos, vaksiner er tatt, helsekort er bestilt, baggen er snart pakket og jeg skal bestille flybussbillett senere i kveld 🙂

Det blir spennende å forsere tre flyplasser alene, det har jeg aldri gjort før så det klarer jeg helt sikkert. Jeg liker Pippi sin gode livssitater. Jeg klarer meg alltids, det er bare å spørre folk 🙂

Vi har også blitt med på smykkekampagnen til Noas og i morgen skal jeg sende mitt smykke: Gjør som Ane Dalh Torp, Sigrid Bonde Tusvik m flere og bli med på kampagnen #EtSmykkeForEnFlykning

https://www.facebook.com/noas.org/videos/10153809480935479/?pnref=story 

Smykke jeg gir videre er et smykke jeg har fått av noen av mine bestevenner som jeg er uendelig glad i <3 Jeg håper neste eier av smykke blir like glad i det som meg 🙂

Det skal gjøre litt vondt å gi det fra seg, derfor valgte jeg dette smykke som jeg er så glad i <3

Jeg skal være på #RefugeesWelcomeToDrøbak lageret på søndag, vi trenger ikke så mye nå, men vi trenger penger så jeg legger stadig ut vårt kontonummer og vipps 🙂 Vi vil så gjerne ha med alle våre bagger med nødhjelp ned når vi reiser. Kristina reiser neste uke, jeg reiser uken etter <3


Husk alle sammen: Dere kan gjøre en forskjell <3 Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe <3 Og hvis vi alle gjør litt så blir verden litt bedre på et øyeblikk <3

#Epilepsi #Medisiner #Au #Lesvos #PayItForward #AllLivesMatters #RefugeesWelcome 

Klager litt, slutter å klage litt og så blir det brått bedre :) Litt av hvert og mye av det samme..

Noen ganger har jeg skikkelig lyst å klage, tenkte på det når jeg lagde middag i dag: faen jeg er lei av å ha vondt i hodet, jeg er så møkkalei av å våkne opp sliten, lei av å ta medisiner for at dagen skal gå opp, Det føles så innihelvete noen ganger. Så tenker jeg, kjære vene hva er det  jeg klager på, livet er jo stort sett fantastisk, jeg må bare posjonere det ut litt. Jeg er så heldig opp i alt jeg har lyst å klage på! 

I går møtte jeg en av mine sjelevenner, hun møter jeg veldig sjelden, men når vi møtes så er det så fantastisk. I dag møtte jeg en god venn for å ta en kjapp kaffe og fire timer senere satt vi enda på kafe og løste verdensproblemer. Det kalles å være priveligert. Jeg har så mange gode folk rundt meg, jeg er så utrolig heldig. Utrolig heldig 🙂 

Denne uken har vært så annerledes, det er så tomt her hjemme etter vi mistet vår vakre lille Lucifer, han var jo litt som en hund når han kom mjauende når vi kom hjem og nå er det ingen som møter meg når jeg kommer hjem.. Det er uvant, han var en høyst elsket og høyst uvanlig katt med utrolig mye personlighet. Vi savner alle sammen og er utslitt av å gråte. Men vi takker for de tre årene vi var så heldig å få han han, vi er takknemlig for det <3


Siste dagen med Lucifer <3

Jeg er fedig på sykehuset for denne gang, men er “så heldig” å skal tilbake i april/mai, jippi liksom men igjen må tenke positivt og tenke “Åhh Sååå heldig jeg er som har muligheten” 😉 Skal øve litt mer på den så høres den ekte ut 😉 Lover! Skikkelig.. Det går jo bra, kjempebra!

Om 18 dager drar jeg til Lesvos, jeg drar alene ned og møter Kristina der nede. Jeg føler at det er rett å skulle dra dit nå. Jeg har noe å bidra med og det er viktig å kunne hjelpe. Vi samler inn sokker, ull og brødposer som vi tar med til stranden og Camp Moria. Vi skal være på Refugees welcome to Drøbak lageret på søndag og hver gang vi er der så kommer det folk, hver eneste gang. Det er helt utrolig hvor stor givergleden er her i Drøbak og hvor mange positive tilbakemeldinger vi får. Jeg blir så glad!

De fleste rundt meg synes det er litt skummelt at jeg skal dra, men de fleste skjønner at jeg må og støtter meg i det. De fleste sier, det er jo deg, selvfølgelig skal du det, vi skjønner hvor viktig det er for deg og da blir jeg takknemlig for å ha så mange fine folk i livet mitt. De ber meg selvsagt være forsiktig, men de prøver ikke å begrense det jeg må. Og mange er redd for meg, men jeg er over 40 år nå og bestemmer selv 😉 Staheten lenge leve. 

Mannen sier ikke så mye, han forstår, han vet at jeg drar og han støtter. Barna mine vet at vi må gi videre av det vi kan og synes det er fint at vi kan hjelpe folk på forskjellige måter. Minsten var helt klar på at en av de som står i Drøbak og selger “Folk er folk” kunne jo bare flytte inn til oss og synes jeg var litt kjip når jeg forklarte at det går nok ikke. Men han skal virkelig ha for nestekjærligheten sin, jeg blir stolt <3 Størsten også, finner frem ting vi kan gi videre og deler av seg selv. Mine små/store gull <3

Vi trenger fortsatt støtte til å få tatt med mest mulig til Lesvos og vil du være med å bidra, så er info her:

VIPPS: 92061186

KONTONR: 5183 10 98655

Vi gir direkte til de som trenger <3

Ønsker alle en fantastisk helg og husk du kan gjøre en forskjell og se etter det som er positivt 🙂

#PayItForward  #PayAttetion #Lesvos #RFWD #Cluster #Epilepsi  #AllLivesMatters #Peace