Det vi har møtt i Lesvos, Camp Moria og “Better days of Moria” er «Prisoners of the road». Teksten til Sivert høyem er en rå og sann beskrivelse av det som faktisk skjer i verden akkurat nå, jeg vet det, jeg har sett det, følt det, opplevd det og vært der!
Jeg har møtt mammaen som smiler så tappert og holder masken for de to barna sine og sier som meg på dårlige dager, det går bra, kjempebra.. Men for henne går det ikke bra, hun har gått i en måned med to barn , en måned fra Syria til Tyrkia og gud vet hva hun har opplevd. Hun er engesklærer og mor og hun leter etter mannen som er i Tyskland. Det som ligger foran henne nå er stengte grenser fra Hellas og videre. I Camp Moria har hun fått 30 dagers visum i Hellas men hun må videre og videre. Jeg spurte hun om hvordan hun hadde det og og om hun var sliten og tårene sto i øynene og nølende sier hun: Yes? but its okey.. it is fine! Det er ikke det, det er jævlig! Jeg tryllet frem en kjærlighet på pinne til barna hennes og henne en klem og ønsker henne lykke til, det er alt jeg kan gjøre utenom å fortelle verden hva som foregår. Jeg møtte også en mann som hadde 23 slektninger å ta vare på, han ropte av frustrasjon og kunne ikke et kvekk engelsk, han klarte å forklare til meg at han var Yetzidi og på flukt fra IS. Vi måtte få han til å forstå at han måtte registreres og få papirer før vi kunne hjelpe han. Ikke lett for han å forstå, han ville bare gi familien sin tepper og mat og ikke lett for oss å forklare.. Det gikk tilslutt. Jeg så han dagen etter, rolig i blikket og greit fornøyd. Da ble jeg glad. Vi møtte også den 10 år gamle gutten fra Kurdistan som kom alene gang på gang og ville ha hjelp, vi var redd han var alene på flukt, det er farlig for barn alene på flukt.. Men vi fant en dame som kunne oversette og han hadde mistet foreldrene sine inne i campen og hun hjalp han, men jeg kommer aldri til å glemme det fortvilede blikket hans og den dirrende underleppen..
Vi er frivillige, vi er mange frivillige og jeg håper alle vil rope ut i verden hva vi ser og opplever! Vi må gjøre noe, vi må handle, egentlig måtte vi ha handlet for lenge siden, men vi må og vi må fortsette å hjelpe her, der og der vi er og der de er!
Jeg har ikke stått på stranden og tatt i mot båter jeg har stått i to forskjellige camper og tatt i mot våte, slite, resignerte men stadig blide flyktinger fra Syria, Afghanistan, Iran, Irak, Kurdistan og alle er på jakt etter trygghet, noe de ikke har opplevd på lenge! Pappaene jeg så lå nesten i koma av trøtthet etter å ha passet på sin kone og sine barn på turen og mødre som fortvilet holdt masken for barna sine og sier det går bra, kjempebra! Da er det fint å kunne se dem, annerkjenne dem , smile til de og bare være der for de! Jeg bar på en baby på 4 uker mens mammaen bar tepper de hadde fått og passet på sine fire andre barn, enda så klarte vi å miste en underveis til den lille steinplassen de hadde funnet hvor de kunne slappe av litt før de på nytt måtte stå i teltkø, kleskø, matkø, tekø i det hele tatt kø..Barndom på asfalten.. vi fant 2åringen igjen ved hjelp av 4åringen..
CAMP MORIA, Interneringsleir, Jeg jobbet for Oxfam den dagen
Rett ved siden av Camp Moria ligger Better Days for Moria, en leir hvor alle er velkommen, med eller uten papirer. Det er mat å få, klær, teltplass, en liten lekeplass for barna og fin stemning. Jeg var der en hel dag i informasjonen med en som heter Lis og er fra Canada og en fra Chigago som jeg ikke husker navnet på
Vi ble ropt til og kjeftet på av desperate taxisjåfører som tror at vi prøver å dytte mennesker videre på buss og ta fra de levebrødet, vi informerte de som skulle videre om mulighetene. Taxi 5 pers: 10 euro, buss pr person: 1 euro. Mange tok taxi, men vi møtte de menneskene som ikke hadde busspenger engang.. Vi lærte oss å ha noen euro klar som vi kunne gi til de som ikke hadde noenting i smug. De har hele livet i 2 plastposer og blir overlykkelig for to euro, tenk det og tenk på hvor heldig du er som nesten har alt og vel så det. de har ikke et sted som er hjem, de har to poser og 0 penger. Men de har verdighet og smil. Flotte mennesker som har fått hjemmene og landet revet bort, bombet i filler.
En av taxi sjåførene som hadde skreket til Lis (min partner på lørdag fra Canada) og meg i går fikk ant litt dårlig samvittighet og kom tilbake med to poser nyvaksetde klær og sa: «poor people help poor people» og det er så sant for folket i Hellas, de lever også i fattigdom og de tar hele støyten for resten av Europa, turismen svikter men det hjelper de litt, litt av vi frivillige kommer og de kan holde hotellet litt åpent og resturantene om kvelden.
Jeg har møtt frivillige fra Canada, Hellas, Usa, Sverige, Norge, England, Syria og overalt og vi alle har felles mål og det er nydelig å møtes på tvers og bare bli samlet i et fellesskap på den måten. Nye bånd knyttes og jeg er allerede blitt invitert til Rocky Mountains og London. Jeg har møtt så mange flotte fine mennesker. Har spist middag med 20 forskjellige mennesker i alle aldre og praten går og alle har opplevd det samme og alle har forskellige opplevelser av det samme. Det gjør oss på en måte komplett.
Jeg har vært som poteten og vært litt overalt, jeg har også vært nede på noe som heter Hopesenteret og malt kjelleren der med Ann Magritt fra Volunteers, det er en fin plan for Hope senteret, det skal bli et trygt sted hvor de som flykter kan komme å bare være en stund. Der var det masse mennsker som jobbet sammen for å skape dette. Det er vakkert å se
Vi er Volunteers og vi er mange. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.. Tre av oss i Volunteers satt på Athen flyplass i går, totalt utslitt og alle gråt.. Vi gråt ved stranden på Mytilini flyplass også når vi så over til Tyrkia og hauger av ødelagte helvetesflytevester fyllt med liggeunderlag og avispapir. Vi sto og så på der hvor mange i et håp om et bedre liv druknet.. Tårene rant..
#Alllivesmatters og det skal lite til for å gjøre verden til et bedre sted å være. Jeg har sett, jeg har opplevd hva et smil kan gjøre, bare å annerkjenne et annet menneske og se de ordentlig, det gjør en forskjell. De er ikke horder og strømmer og kriser. De er mennesker med hver sin historie og opplevelse. HVERT SITT MENNESKE, HVER SIN HISTORIE. tenk på det, ta de inn over deg. Vi har ingen krise, de lever i en krise!! Jeg har ikke tatt bilder av noen som er på flukt, det kan være farlig for de. Det er ikke lov og det handler om å respekt!
Jeg har lært så utrolig mye på disse få dagene og jeg kommer til å reise ut igjen når jeg har sjans og jeg rapporterer som de fleste andre frivillige, de som flykter er akkurat som du og jeg, bare at livene deres er snudd på hodet og de flykter for livet.. Jeg så ikke de døde på stranda, jeg så de som overlevde og det var tøft nok.. Jeg så apati, resignasjon, glede, håp, lettelse, sinne, frustrasjon, redsel, takknemlighet, skam og verdighet
Et lite reisebrev fra Lesvos, februar 2016. Jeg kunne ha skrevet og skrevet..
Peace <3
#Lesvos #Refugees #CampMoria #BetterDaysForMoria #NothernLightsAid #HopeSenter #Volunteers #Syria #SyriaCrisis
Hei! Jeg kom over din blogg ved en tilfeldighet….. og all respekt til deg. Jeg har også mye “kluss” i hodet, med anfall i hytt og pine.. Min nevrolog har anbefalt meg å begynne på ketogen diett. Hva er din erfaring med det? Det blir en voldsom omveltning i mitt liv har jeg skjønt..Hø hø, aldri fulgt en diett i hele mitt liv. Hvor sosialt hemmende er det å gå på en slik diett? Er det så voldsomt at jeg ikke kan spise ute i sosiale sammenhenger? og hvor forskjellig er det fra “vanlig” lavkarbodiett? Mye fett og veiing av mat har jeg skjønt…Lykke til i Levsos!!
Hei 🙂 Lesvos gikk fint! Jeg hadde prøvd ketogendietten hvis jeg var deg. Det er vanskelig i 3 uker så går det meste på skinner og du får god opplæring av SSE. Det er verdt å prøve og det er så mye god mat at det er ikke så vanskelig 🙂 Lykke til!! Hanne: