Den indre ensomheten som følger med sykdom føler jeg egentlig at jeg aldri har opplevd eller hørt så mye om. For første gang har jeg kjent på den og det er ingens feil, det kommer av at jeg har vært syk, sykere enn jeg egentlig kan huske på lenge. Og innimellom mellom de 12 timene jeg byttet på seng og sofa så kjenner jeg innimellom en tung følelse i brystet før det kommer en smertevirvel ned i magen og den kommer uten grunn, eller fordi jeg føler meg alene. Og da ikke alene i verden, men alene i situasjonen. For det er så ufattelig å forklare andre hvordan man har det, jeg er typisk norsk og holder hardnakket på at : “Neida det er egentlig ikke så ille, det kommer seg snart.” Denne gangen nyttet ikke det, det nytter ikke helt enda. Jeg er bedre, heldigvis. Det har vært tøft å ligge rett ut å prøve å være en tilstedeværende mamma, men jeg har ikke klart verken tv, nett eller å lese. Så stort sett har jeg sett i taket og hørt på lydbok så ungene synes nok at jeg har vært tilstede hele tiden selv om jeg ikke har klart så mye fysisk. Men de har laget middag og hjulpet til med det meste og er det reneste gull synes jeg.
Uansett, jeg har fått med meg før at man ikke skal snakke om at man er ensom og jeg har ikke tenkt så mye på det for jeg har aldri følt det før, jeg har prøvd å tenke på de jeg vet er alene og bor alene og være en venn. Men jeg er ikke ensom på en slik måte, jeg har så mange som bryr seg og er tilstede og vil hjelpe. Sånn sett er jeg ant verdens heldigste menneske med alle de fine i livet mitt. Daglige meldinger om hvordan det står til, selv fra flyktninger som bor i Moria som sender meg en daglig oppmuntring. Meldinger fra folk jeg aldri har møtt og de nærmeste som sender sms og ringer. Famile som bryr seg og jeg er himla takknemlig og tar ingenting av dette som en selvfølge.
Men den følelsen av å være helt alene i situasjonen, i følelsen av smerte som nesten ikke kan beskrives innimellom hvor jeg føler for å hoppe ut for verandaen innimellom. Den følelsen av å ikke kunne være helt 100% ærlig verken for meg selv eller noen andre. Denne runden var tøff: To hjernerystelser hjelper ikke mot clusterhodepine. Og da jeg datt ned trappen, det var grunnet et clusteranfall og ikke et epilepsianfall. Da jeg fikk fire ribbeinsbrudd under brystet. Og hjernerystelse fremmer epilepsianfall og det skjedde to uker etterpå og en ny hjernerystelse og et bristet kragebein og et mulig brudd i armen. Jeg satser på at det ikke er det. Sterke smertestillende tar ikke alt dette og den følelsen av fysisk smerte konstant og ingen stillinger er gode enten jeg sitter eller ligger i sengen. Hvordan forklare det? Hvordan si dette når folk ber meg forklare hvordan det egentlig er, svaret er at det er for mye akkurat nå. Jeg er kvalm av smerter og våkner 5-6 ganger hver natt og den tunge følelsen av jeg må opp snart, jeg må ut og gå. Jeg må begynne på 10% og komme meg i gang igjen. Jeg må det, jeg har noen som trenger det, jeg også trenger det. Nå skal jeg i dusjen og jeg gruer meg allerede for det betyr å sitte helt stille lenge etterpå og bare puste og for en gangs skyld ser jeg ikke helt komikken selv, jeg gjør egentlig alltid det og har galgenhumor, men selv den har satt seg litt fast i halsen og det er mest krise, det er helt klart momenter å le av her. Jeg satser på at jeg finner de snart. Jeg ringte 113 selv, det gjør jeg aldri trodde jeg. Det kom to ambulansesjåfører, en lege og en annen som jeg ikke skjønte hva gjorde her. Den neste runden var jeg på legevakten i 5 timer og møtte bare fine leger, sykepleiere og radiografer. De ville legge meg inn, men jeg har barn som er for unge til å være alene og for store til barnevakt og da ville jeg hjem, eller jeg trenger vel ikke å skylde på de heller.. Jeg vil alltid hjem så lenge det er forsvarlig 🙂
Mens jeg har ligget sofaen flat så har jeg hvertfall fått med meg at jeg elsker Øde i farmen, jeg ønsker meg “Bernie Sanders” votter og jeg anbefaler «Norge bak fasaden» som allerede årets program!
Jeg får heldigvis ordnet småting med Team Humanity Norway og vi fikk en melding om noen som takket oss for livet og da nytter det så innmari. Vi redder et og et liv og hjelper mange underveis og da er det ikke mye synd på meg her hjemme som har et hjem, mat, medisiner og alt jeg trenger og et stående tilbud om å bli lagt inn hvis jeg trenger det. Vi er så heldige at vi tenker ikke på det så ofte. Men samtidig så er det selvsagt lov å føle seg ensom i verdens beste land, jeg gjør det nå. Men jeg er klart bedre når jeg orker å skrive om det. Det er et lys i mørket og det har vært mørkt her. Jeg har kun orket stearinlys på kvelden i stua, litt sånn huleboer
Jeg er på den 23 lydboken, jeg gråt meg gjennom 17 bøker av Isfolket, jeg var med i alle eventyr og dessverre er ikke resten kommet på lydbok enda, da hoppet rett til Lars Kepler og må si jeg beundrer Jonna Linna og er med på hver enste sak og holder pusten innimellom. Men når man ikke klarer å lese, så er Storytel glitrende og jeg har tydeligvis slått på meg dysleksi også for de få gangene jeg har skrevet en status for Team Humanity Norway så holder Kristina på å le seg i hjel og går inn og redigerer, man skal jo ikke kimse av teamwork. Så ikke heng dere opp i evt skrivefeil, de er nok mange. Men jeg ser de ikke og har som sagt ikke på briller. Det går ikke enda.
Men jeg er bedre og det gledes! Jeg er litt mer tilstede, litt mer på skjerm og har lyst til ting for jeg begynner å orke snart tror jeg. Og det er bra, det er en del legetimer og sykehustimer jeg snart må på 😉 Den er komisk forresten, jeg må bli bedre for å prøve å bli enda bedre..
