Jan Toft sin nydelig stemme synger “eg tror på mennesker som brenner” og  er en god trøst når jeg er så lei meg, sånn innmari innimargen trist og jeg vet at det går over snart, men disse stundene hvor hjertet føler seg helt fullstendig overkjørt er fryktelig vonde.

Kroppen er enda i beredskap etter turen til Libanon og jeg er så “påskrudd” at jeg føler meg som en vakthund.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Hver eneste kveld før jeg legger meg ser jeg for meg all den urettferdigheten vi var vitne til for menneskene som bodde i Libanon. All fattigdom, fortvilelse og noen nesten uten fremtidshåp og jeg føler på den inderlige urettferdigheten som rammer så alt for mange.

Jeg blir nesten kvalm når jeg tenker på denne mammaen med de seks barna som nesten hadde vært mishandlet til døde av faren sin og jeg føler meg uvel over hvis mye hun takket meg fordi jeg var så heldig å kunne hjelpe de. Det eneste som skiller våres historier er hvor vi er født og det er dette som er så vondt. Og som mamma så føler jeg på hvor vondt det må være å måtte få hjelp utenfra til alt de trenger. Selvsagt er jeg glad vi kunne redde synet til den ene datteren med operasjon, men det er så vondt å være en giver når man ser at det forventes at jeg skal bilder og dokumentere deres vanskelige liv. Jeg skjønner at man må vise hvor vanskelig det er sånn at vi kan få mere støtte og hjelpe flere, men det er en hårfin balanse hvor det er ekstremt viktig å ikke tråkke på verdigheten til mennesker. Dessuten er det så utrolig lærerikt å møte mennesker fra en helt annen kultur og kunne lære fra de. Det er ikke alltid sånn at man selv sitter på fasiten og det å være ydmyk i møte med andre er utrolig viktig.

Alle menneskene jeg møtte hadde en fellesnevner: Gjestfrihet og alle sa “You are always welcome here” og en av mine Libanesiske nye venner kjørte til og med innom moren sin for å hente hjemmelaget vegetarmat hun hadde laget til meg. Det er så nydelig og rørende at jeg blir helt overveldet. Det er sjelden jeg har fryst så mye som denne turen, det kan sammenlignes med når jeg var frivillig i Thessaloniki vinteren 2017 og det var kuldeperiode. Og jeg har bodd i Finnmark.. Men dette var en råkulde jeg ikke var så vant til og heldigvis hadde jeg ullundertøy og lue. Det er så kontraster fra varm og god seng hjemme til å sove i en slags jordhytte med madrass på gulvet. En virkelighet alle sikkert hadde hatt godt av å prøve.

Det er mye faktaopplysninger om Libanon som jeg ikke husker på når jeg skriver, det viktigste for meg å formidle at dette er et land i krise og nå er fattigdommen bland Libanesere større en noen gang og de huser veldig mange mennesker som har flyktet fra krig og nå mister rundt 65.000 mennesker støtte fra UNHCR fra 1.1.23 og det betyr enda flere som må bo på gaten og i forlatte bygninger og hvordan kan man gjøre dette mot allerede mennesker som ligger nede og ikke har noe? Libanon er like stort som Rogaland og de huser rundt en million mennesker på flukt og nå setter det båter ut fra Libanon for å prøve å nå et litt mere verdig liv og i de båtene sitter det Libanesere, Syrere og Palestinere. Alle uten så mye håp, for i det øyeblikket de  velger å sette dine barn og deg selv i livsfare så skjønner man at det meste håpet er ute. Og vi godtar at dette skjer for dette er for langt unna til at vi bryr oss så mye og for aller første gang etter jeg har vært ute og reist for å hjelpe så har jeg ikke mottatt en eneste hatmelding, trusler og hets og det er nok fordi Libanon er såpass langt unna og det grenser til krigsområder og da er det fint å “hjelpe de der er”. Hellas er nok for nærme til at det var greit å hjelpe der, der var en liten fare for at de kom hit og det orker ikke haterene våre å forholde seg til. Det er faktisk det mest slitsomme å forholde seg til, at man stadig må forsvare at man vil hjelpe. Og jeg mener det er en forbanna plikt å hjelpe mennesker som ikke er like heldig som oss. Jeg vet det er mange som strever her hjemme også og vi hjelper her også, selvsagt for medmenneskelighet skal ikke ha grenser. Alle er like mye verdt og da må man forsøke å hjelpe flest mulig når man kan. Og ikke minst samarbeide på tvers av organisasjoner for å gjøre mest mulig for andre.

Den jenta vi hjelp som holdt å miste synet ble et samarbeid mellom Røde Kors, Salam LADC, Legen som skulle operere og Team Humanity Norway og det er dette jeg brenner mye for, hvis alle gode krefter dro lasset sammen så hadde vi nådd frem til flere for det nytter, det nytter så veldig og sammen er vi sterkere og dette mantraet kommer jeg til å si til jeg blir borte.

Jeg tror på hjertene som skriker synger Jan Toft på andre verset til Savonarola til VAMP og denne sangen er til stor motivasjon når man vil hjelpe andre. Den er så til hjelp at jeg har tatovert første setningen.

Jeg har en litt trist dag, jeg er så lei meg for alle som lider og jeg er så trist for alle som er kald og sulten, de som strever i livet og de som er redd for hverdagene, de som opplever krig, terror, flukt, de som gråter.

Så vi kan ikke gi oss, vi må fortsette å hjelpe fordi jeg tror på mennesker som brenner <3

#menneskerettigheter #Libanon #Flukt #Menneskerpåflukt