Jeg demrer oktober for 20 år siden..Jeg gikk på Nesodden videregående skole, vi var på skolekjøkkenet og røra sammen noe grufull mat (det var alltid det på skolekjøkkenet:) husker en gang vi ble tvunget til å lage leverpostei fra bunnen av…ekkelt er bare fornavnet, men det er en helt annen historie;) Anyway jeg husker ikke så mye, men jeg husker at det er masse folk rundt meg, det er mange som kommer nærme og forsvinner..utalige stemmer over hodet mitt, noen klapper til meg et par ganger og en eller annen lur sjel kommer på at det noe som heter ambulanse.. så etter mye styr, skremte elever og 10 forvirra lærere osv så kommer ambulansen og det bærer avgårde til Ski sykehus og masse mas..Etter de selvfølgelig ikke hadde funnet noen ting, skulle jeg få dra hjem, men jeg rakk ikke lenger enn til døra før jeg ble hentet inn igjen for en test til, jeg måtte ta en blodprøve fordi de mistenkte narkotikabruk i.o.m jeg var så lyssky…Den svei for å si det sånn…jeg har brukt så mye av livet mitt til å motarbeide rus og drevet mye forebyggende arbeid..jeg hadde ikke begynt ennå da, men det lå i planene! Den var selvfølgelig negativ 😉 Dette var mitt første GTK Anfall… Jeg lå i ett mørkt rom i 9 dager og var litt skremt etter dette, men livet må jo gå videre og det var bare å hive seg på karusellen igjen…
Og det ble mange ambulanse turer fra Nesodden, mange.. Såpass mange at en av ambulansepesonalet fortalte meg at de hadde veddet om hvilken diagnoes jeg hadde, for det tok to år før de fant ut det.. De hadde ihvertfall tippet om diabetes, hypokonderi, at det var noe psykisk og at jeg trengte oppmerksomhet ,epilepsi osv…!! De på skolen tenkte sitt også og jeg ble sendt til skolepsykologen, men slapp ut derfra relativt fort;) Etter endelig forsøk, eeg, søvn eeg, dårlige leger, innleggelser osv kom plutselig legen min på “Staten senter for Epilepsi” i Sandvika og dit bar det i mai 1994, menfør de ble noe klokere der, måtte jeg operer blindtarmen (p.s det var en fredag den 13 😉 og en måned hjemme, så måtte jeg tilbake dit og i juli kom legen min og sa de hadde funnet aktivitet på EEG, jeg hadde epilepsi…Og jeg skulle begynne på medisiner på mandagen.. Ikke det at jeg ble så lykkelig over det, men det var greit å ha noe å forholde seg til og det var også himla greit å sette noen på plass etter dette! Det var en lege på AHUS som hadde fortalt meg i forkant at det var vanlig at unger piker dånte litt av og til og hvis jeg la om pusten og løp meg en tur av og til ville jeg bli heeelt fin….!! Da var det greit å ha noe de kunne gjøre noe med:)
Og dette er 20 år siden og nå for første gang har jeg vært anfallsfri i mer enn 3 dager:) Faktisk 2 uker (anfallet i natt gjør at jeg må nullstilles, men jeg er på G), dette er en ny verden og det eneste skår i gleden er de hersens bivirknigene…Nå dåner jeg, men jeg er ingen ung pike lenger 😉 Jeg er så svimmel at jeg føler meg veeldig full uten å snøvle;) Jeg går i bakken for et godt ord…I går planerte jeg to ganger ute her for å så gå opp for å holde meg fast i senga så ikke den fløyt avsted;) Det kjennes ut som jeg er på krabbefiske i Alaska, høy sjøgang med andre ord;) Det er mange som tar tak i meg her og har forhindret fall og de fleste forstår meg ihjel for mange har hatt en og annen bivirkning selv.. Ship o hoy..
Men det å være uten anfall er en ny spennende verden, jeg har mye energi til over, men er alikevel så sliten at jeg ikke orker helt å bruke den ennå;) Men en venninne av meg ringte her om dagen å sa det var så koselig å snakke med Marianne igjen..ikke den bortevekken som jeg har vært en lang stund nå og hun har helt rett, jeg har våknet og jeg ler mye mer:) Det kjennes egentlig ganske fint ut!! Jeg har vært anfallsfri lenge år jeg var gravid, men da var jeg så kvalm at jeg heller lengtet etter anfall, jeg skulle nok ikke ha tenkt det, for de kom relativt fort tilbake etter fødsel;) Men pytt sann, det har jo gått greit, jeg ser nesten bra og har en relativt grei hukommelse;) Alt kunne vært verre og livet er igrunn mye det du gjør den til selv:) Vil man ha det fælt så værsegod sett i gang…! Jeg fikk høre her om dagen at det sto på SSE sin facebook side at man diskuterte fordelen med anfall og mitt bidrag til den debatten er at det er ingen! Der ble det nevnt: Slipper gym…kan sove på skolen og mye annet svada som jeg mener, for det er mange som plages så av epilesi og drømmer om å delta vanlig i skole og jobbsituasjon og det å slippe ansvar er ikke en humoristisk måte å se på seg selv på, det er dårlig unnskyldining for latskap;) Mulig jeg får trøbbel for det, men an må virkelig ikke la en diagnoese stoppe seg for å gå lettvindt gjennom livet for livet er virkelig det som skjer mellom anfall:) Man klarer stort sett det man vil 🙂
Jeg satser på en ny anfallsfri natt og at bivirkninger stopper snart 🙂 Jeg regner med at dette går helt i orden og snart skal jeg hjem <3
M.M
