Å få et epilepsianfall i offentligheten er et mareritt for meg, det er det tydeligvis ikke for folkene rundt, maken til så mange hjelpsomme mennesker jeg møtte på onsdag var helt utrolig. Jeg fordrar ikke all oppmerksomheten, dramatikken som gjerne følger med og at alt fokus blir på meg. Gud bedre, det takler jeg dårlig og går umiddelbart inn i “flink” Marianne rollen og forteller alle som vil høre hvor bra dette går. Jeg ble jo ikke tatt helt på alvor med blod litt sånn overalt og en kul i pannen 😉
Jeg kom til tannlegetimen jeg hadde avbestilt mange ganger i år pga sykdom. Da jeg kom frem til kontoret på Majorstuen begynte rommet å bli mindre, lydene overdøvende som er et forvarsel til anfall. Jeg sa i fra og de ga meg litt medisiner sånn at timen gikk greit. Å få et epilepsianfall med div tannlegegreier i kjeften kunne blitt ordentlig interessant.. Eh…AU osv
Etter timen var jeg tilbake til start, dvs en noe kjip følelse at nå smeller det. Og da var det langt hjem med trikk og buss men jeg tenkte selvsagt det går fint. Jeg er jo en krampeoptimist eller noe sånt 😉
Jeg gikk inn på toalettet deres (typ bittelite) for å summe meg litt og det neste jeg hører er: “Marianne, vi har ringt AMK og de er på vei”. Jeg hadde trynt med hodet i vasken og bitt av en liten bit av tungen og klart å krølle meg sammen inne på det lille badet. Det var en del blod og jeg begynte å unnskylde meg, jeg misliker med stor M å få anfall når andre ser det og må trå til for å hjelpe meg. Dette var heldigvis et trygt sted og det var en sykepleier der som tok kontroll over situasjonen, kjente på puls, klamhet, snakket med meg til AMK kom. De var selvsagt tre stk og fikk meg ut derfra og venterommet var helt fullt…… Kjære vene 🙁
Jeg nektet å ligge på båre, jeg skulle klare å gå ned trappen selv og inn i ambulansen. Alt det gikk greit unntatt at jeg var helt dust kvalm. Da vi kom på Oslo legevakt og de slapp meg så jeg skulle gå bort til sengen og der deiset jeg i gulvet på nytt over båren som en slags veldig uelegant saltomortale og jeg lover: stilkarakter opp mot ca 18.5 😉
Fikk alenerom mens jeg ventet på lege og ble sikret i tilfelle nye fall, det kom selvsagt et nytt anfall med det gikk greit, litt mere hodeklink i sengestolpene, men jaja.
Lege insisterte på CT iom stor kul, men den var heldigvis fin og jeg fikk dra hjem. Lydene på legevakt og sykehus er ikke godt med clusterhodepine, migrene og da tydelig hjernerystelse. Fikk streng beskjed om å ligge rett ut hvertfall til mandag og han sa at det var ikke noe som het at man ikke hadde tid.. Hmf!
Jeg fikk også beskjed om å logge av og det har jeg gjort mye, ikke helt fordi jeg ikke har tid 😉
Måtte ordne litt med eventkveld og viktige greier osv
Men dette er hovedstilen disse dagene, pil ned for gammelt men beskrivende bilde 😉
Men tenk, jeg fikk et epilepsianfall på onsdag, innen jeg var kommet hjem har jeg telt 13 personer som har hjulpet meg. Hvor heldig er vi ikke i dette landet, disse personene gjorde alt for at jeg skulle føle meg bedre, passet på og overbeviste meg (samtlige) at det var helt rettferdig at jeg fikk hjelp selv om alle de som ikke får hjelp i krigsområde.. Jeg strever litt med å ta inn det.
Så jeg har bestemt meg for at på mandag skal jeg være bra igjen, det får være greit! Hvertfall såpass at jeg kan fortsette viktige prosjekt som jeg driver med.
Og en liten bønn: Om dere ser noen som faller om eller er i en sårbar situasjon, hjelp hvis det er rom for det, hvis ikke: trekk unna og ikke ta opp kamera og film. Det blir en tilleggsbelastning. Jeg opplevde ikke det nå, men har jo sett at det skjer.
Livet er jo et eventyr eller noe sånt, ikke et artig eventyr når det innbefatter 113 osv. På mandag skal jeg sende denne fine sykepleieren en blomst , et nydelig menneske som hjalp til på onsdag. Jeg vil jo helst ikke ha hjelp, aller helst klare meg selv, men så var det jo flaks at akkurat hun var på jobb der da <3
God helg alle fine og jeg sier som jeg pleier: Peace out og jeg kommer selvsagt sterkere tilbake <3
0 kommentarer
