Jeg har bestemt meg for at jeg ikke er syk mer, jeg mener kjære vene det for være grenser!!! Nå har helgen gått og jeg tror uten å overdrive så har jeg tilbringt mer eller mindre 18-20 timer i senga i døgnet, det er kjedelig det.. Jeeeezes!
Det begynte på natt til torsdag, to anfall og slo meg nok litt mer enn jeg tillot meg å kjenne etter.. Størsten var syk så vi synes det var helt innafor å se ca 7 episoder av Modern Family. Jeg hadde en avtale kl 14.00 med en god venninne og den ble fremskyndet litt så jeg skulle bare forte meg å ta ut middag av fryseren og vipps så datt min fine knallorange og ikke minst tunge glassflaske i hodet på meg.. Den knakk i to og dermed datt den i ca 8796 knas på kjøkkengulvet.. Datteren så storøyd på meg og lurte på om dette gikk bra. Jeg sa så klart og vær så snill og hent støvsugeren. Jeg måtte jo rydde opp før datter eller katten fikk glass i seg. Så gikk jeg bort til Nina. Uten BH, uten jakke, men litt mascara for tiltross hadde jeg ikke mistet vettet fullstendig. Jeg fikk kaffe og vi skravlet, etterhvert begynte jeg å føle meg skikkelig småkvalm og uggen. Såpass at hun kjørte meg hjem de 50 meterne…Tok medisiner, spiste middag og sovnet og når jeg våknet så følte jeg meg helt jævlig. Jeg ringte selvfølgelig ikke legevakten og bagatelliserte det litt her hjemme for jeg vil IKKE på AHUS. Bare ikke! Morgenen etter smakte kaffen ille og da skjønte jeg at jeg måtte ringe legen og selvfølgelig var det en liten hjernerystelse og oppskrift: TA DET MED RO. Akkurat som jeg ikke er kjent for å høre på legen.. Hmf! Men jeg dro på city og hentet medisiner, kjøpte en bursdagsgave iom jeg tross alt var der og måtte bare handle litt Men kom meg hjem og på sofaen, så i senga og ja, der ble jeg hele helgen. Har hatt noen anfall når jeg ikke har tatt nok medisiner. Er litt ekstra følsom for anfall når jeg har hjernerystelse.. Har en liten fin rødveis ved øyet etter et møte med dusjen og vondt i pannen etter å litt for nærkontakt med flisene på badet. Jeg lover jeg har nesten ikke vondt i hodet… Neida Klagesutreputre
Skal være så flink at jeg bare tar det med ro i dag også og nesten hele morgen Så regner jeg med at jeg kan skru opp tempoet litt Satser på det. Skal på jobb torsdag og fredag og det skal jeg og det mente legen også hvis jeg TOK DET MED RO nå.. Skjønner ikke hvorfor de er så streng, mulig det står et lite notat når de slår opp navnet mitt at denne pasienten evner ikke å høre etter. Litt som Elaine i Seinfeld når hun ble beskrevet som en vrien pasient, bare se her:
Jeg vet fra tidligere journaler fra AHUS at jeg er nevnt som vanskelig.. Men i enkelte tilfeller er det et kompliment, velger jeg å tenke
Uansett, jeg er fra nå av frisk eller snart da. Må bare orke det først! Jeg er lei av å være syk, jeg er lei av å ta medisiner, jeg er lei av å ta hensyn, jeg er i grunn lei av å bli stoppet av meg selv!! Sånn dagens klagesang Jeg er stort sett veldig fornøyd med livet
Det er fint å komme hjem, det er vondt å komme hjem. Det føles aldri rett å dra fra et sted hvor du trengs. Jeg får meldinger fra campen daglig og følger hva som skjer. Siste melding i dag tidlig er at strømmen var borte.. De har enda ikke fått vannet tilbake og det er 10 dager siden det forsvant. Hvis jeg forstår det riktig så må brannvesenet komme å fylle opp et vannlager..De etterspør tepper, når strømmen er borte blir det iskaldt..
Her hjemme er det andre ting å forholde seg til, ting som er viktig her. Det er noen ganger vanskelig å ta våre luksusproblemer på alvor samtidig som jeg må det for det som er her er reelt for vår hverdag. Mens jeg var der nede fikk jeg melding fra en av lederne i campen om jeg kunne male en vegg til siden det ble så fint samtidig så får jeg melding på Messenger om jeg tenkte på at jeg hjalp fremtidige terrorister. Jeg får lyst å gråte over kontrastene, men som en av de frivillig fra Canada sa så klokt: Uansett så kan vi bare elske mennesker, vi vet aldri hva som skjer i fremtiden uansett hvor de kommer fra, vi må bare elske dem..
Husker en som spurte, jeg lurer på om det var Kristina: Hvor langt unna må et barn drukne for at vi skal bry oss? 1 meter, 2 meter, 100 meter eller på andre siden av Europa. Når Alan Kurdi ble funnet i strandkanten i Tyrkia skjedde det en radikal endring i folket her hjemme, vi ville hjelpe. Men så forsvinner den lille kroppen ut av mediene og “vinden” snur her hjemme.. Vi velger å se på folk på flukt som trusler, de kan ikke komme her på gullstol å søke lykken. Men kommer de så må de yte for å nyte og andre “gullkommentarer”. Jeg bestemte meg når jeg kom hjem fra Lesvos at jeg måtte ned igjen og i sommer begynte jeg å tenke hvor og til bursdagen min ønsket jeg meg bare penger til billett og penger til å bo. Jeg var så heldig at jeg fikk det, til med størsten ga meg 200 kr for å ha med meg. Mange tror at jeg har reist og bodd med penger jeg har samlet inn, det har jeg ikke. Alt jeg har samlet inn har gått direkte til de som trenger det Jeg har lagt igjen ca 1300 euro i Elpida. De får ordentlig kjøkkenvasker når vannet er tilbake, jeg kjøpte maling og pusset opp et stor rom med Dee Dee, jeg ga penger sånn at mange barn fikk en flott kinopplevelse og de sendte melding om at det var den fineste lørdagen på lenge og jeg betalte 200 euro for å ha med meg 18 kg ullklær som virkelig trengtes nå som det er så kaldt. Og alt er takket være dere <3 Det er så fint å kunne hjelpe med konkrete ting som jeg ser gjør en forskjell. Det var iskaldt når jeg var i Hellas, verste vinteren på 45 år. Mange lever ute i telt, de fryser nesten i hjel. Når vi ser dette her hjemme så merker jeg at flere bryr seg igjen, nå synes det at folk lider.. Jeg føler vi må se hvor grusomt det før vi husker på de som er på flukt og nå er det over 70.000 ca i Hellas og de kan ikke hjelpe de alene.. Det skjer grusomme ting selv om vi ikke ser det i media hver dag, vi må ikke glemme det. For vi kan være med å gjøre en forskjell
Jeg kommer til å dra ned igjen, jeg må vente litt. Jeg er mamma først, men jeg er også en frivillig. Frivillighet er ikke sesongbasert, det er noe man er hele tiden. Verden tar ikke pause selv om vi gjør det. Vi som jobber frivillig trengs hele tiden og vi kan gjøre en forskjell hele tiden. Jeg sier ikke at vi skal pakke sekken å dra ut i verden, det er mange måter å hjelpe på. I grunn bare vær et medmenneske, ikke tål så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv, si fra når du opplever at noen utsettes for hverdagsrasisme, smil til de som selger “folk er folk” når du møter de, slå av en prat med de som bor ute, smil til noen. Det skal ingenting til og det trenger ikke å koste noe heller. Se, ikke overse. Bare det å lære barna våre om hvordan vi kan hjelpe er å gjøre noe stort. Barn har ingen grenser i hjertene sine
Og jeg anbefaler igjen boken til Fredrik Græsvik #Flukten som forklarer forhistorien til alt som har skjedd og vi følger en syrisk familie på flukt fra Syria til Norge, en utrolig bra bok. Jeg lærte noe som jeg alltid gjør av bøkene til Fredrik Græsvik :
Øynene våre møtes over en kopp te med alt for mye sukker, men man trenger noe søtt når man hører Zakiya sin historie.. Det er helt umulig å prøve å forstå hvordan det hun har det! Hun er en tøff dame som er alene med to barn i camp, de ti andre barna hennes er spredt rundt om fra Tyskland til Syria. De måtte rømme, huset ble bombet i filler og ti mennesker ble drept rett foran øynene hennes. En av døtrene til Zakiya mistet begge hendene og en av sønnene begge beina i et bombeangrep, hun forteller med tårevåte øyne og mye gestikulering. Min nye venninne Yomna fra Egypt fungerer som tolk. Zakiya vil vise oss bilder av alle barna hun savner så mye og hun har en vegg med tegninger og bilder og en hel mappe hun legger på gulvet foran meg. Hun vil gjerne fortelle. Jeg har snakket med andre familier, de vil ikke dele. Det er for tøft.. Jeg forteller dette forsiktig, det er så grusomt
Zakiya har noe tilknytning til Tyrkia så hun klarte å rømme ulovlig med bil med de to yngste som nå er 12 og 14 år, de andre måtte gå.. Fra Izmir så ble de satt på en overfylt trebåt som holdt på å synke når de nærmet seg Hellas, men takket være den greske kystvakten så er de i live i dag. Hennes sønn begynte å føle seg dårlig når de kom til Hellas og legene i camp sendte han rett til sykehuset hvor han måtte operere tre ganger, hjertet og nyrene. Han ble på sykehuset i to måneder.. Nå som det er så kaldt har han mye vondt i nyrene. Hun gråter fordi hun ikke har penger til å kjøpe sunn mat til han. Han er en sint gutt sier hun, jeg tror han har PSTD utifra det de begge forteller, jeg er ikke en psykolog, men det er gjenkjennelig. Han blir så sint at han slår i vegger og griper hardt tak i moren sin, hun viser oss blåmerker på armene. Han har sluttet å slå søsteren sin. Han har ingen å snakke med, han er litt sammen med legene og en venn, men han snakker ikke om de vonde tingene da. Han er en ordknapp gutt, men smilet er på plass når jeg snakker med han. Pappaen hans døde av hjerteinfarkt pga frykt forteller moren. Hun føler hun har mistet alle. Hun har selv hjerteproblemer og hoster blod. Hun tar medisiner. Men det eneste hun drømmer om nå er å komme til Tyskland hvor hun har en sønn så barna hennes er trygg, da kan hun dø sier hun, da er det greit. Hva skal man svare på dette? Jeg forstår? Jeg gjør ikke det, jeg kan ikke i det hele tatt forestille med å se barna sine bli bombet i stykker, huset er knust i filler, en mann som dør av frykt og en sønn som sliter med depresjoner og hjerteproblemer. Jeg prøver å ikke gråte når hun forteller og jeg klarer det nesten. Når samtalene er ferdig og blikkene våre møtes så nytter det ikke.. Jeg gråter, jeg gråter for henne og familien, jeg gråter for alle som har mistet alt i denne grufulle krigen.. Jeg gråter for den fine familien fra Irak jeg spiste hos som måtte rømme fra IS, jeg gråter for menneskeheten som er så grusomme mot hverandre, jeg gråter!
Hennes sønn Acmad
Med på «Intervjuet» så er en annen gutt med som tolk, han er fra Syria og er 16 år, han er en talentfull ungdom med masse å gi. På nyttårsfesten så drev han hele showet og sang masse fra oss, Jeg håper plutselig står han på en egen scene en vakker dag bare han får sjansen.. Han heter Maydyad og sitter fast i en nedlagt fabrikk med alle sine evner og talent. Han er en av så mange
Jeg spør hva de savner i Syria og de sier alt. Det er det alle svarer, «everything» og de smiler når de sier det, Syria før krigen virker som en vakker plass fylt med gode minner, en land hvor det var fint å bo for «den vanlige mann» i gaten. De hadde ikke mye da heller, men de hadde nok. De var rik i hjertet. Hun vil så gjerne at jeg skal hjelpe de til Tyskland og jeg sier jeg skulle ønske jeg kunne.. Familien fra Irak er de eneste jeg har møtt som vil til Norge og jeg ønsket de velkommen, men det spørs om jeg ser de igjen.. En utrolig fin familie med mye humor og glimt i øynene, vi hadde en fin stund. Alle er så gjestfri, alle ber deg på te og mat, de deler de har. Og de blir trist hvis du sier nei, de vil dele
Middag med en familie fra Irak, nydelig mat
Denne uken hvor jeg stått og malt og prøvd å gjøre et veldig trist rom til noe fint så stopper mange og sier takk og gud velsigne deg og viser at de setter pris på det. Det er ikke hjemme for de, men akkurat nå er det det alikevel. De sitter på vent i en slags virkelighet hvor de må forholde seg til 170 andre mennesker og takle det. Jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet det, men hvis man må så klarer man, man må jo det. Men jeg sitter på flyplassen nå og føler meg fæl som bare kan hoppe på et fly hvor som helst i verden akkurat når det passer meg, jeg er velkommen overalt. Jeg kan velge å dra..Og jeg drar hjem med dårlig samvittighet samtidig som jeg ikke har tro på at man skaper fred i verden med å reise fra egne barn. Jeg er mamma først og så kan jeg samle inn penger og dra på korte opphold å bidra innimellom og reise ut for lengre perioder når hverdagen tillater det.
Jeg gråt meg avgårde når jeg reiste fra Norge og jeg gråt og sov hele flyturen hjem, jeg er så sliten.. For første gang på åtte dager føler jeg meg varm igjen og gråter enda mer for det føles så grusomt urettferdig..
Les Zakiya sin historie, det setter ting litt i perpektiv. Vi er så heldig og vi glemmer det så ofte. Alt vi tar for gitt, jeg også gjør det.
Har skrevet “dagbok” om de første dagen på Debatt1:
I midten av desember måtte jeg gjøre om på mange planer og følte at jeg mistet litt kontroll. Men med gode råd fra de jeg egentlig skulle dra til og være sammen med så fant jeg noen andre jeg kan hjelpe og samarbeide med. Så da måtte jeg finne meg et sted å bo og jeg skal være et nytt sted. Jeg skal til Thessaloniki. Jeg skal jobbe i flyktningleir sammen med en gresk organisasjon som heter Elpida. De samarbeider med greske myndigheter. Jeg har lagt ved link til hjemmesiden deres rett under. De ble veldig glad jeg kommer med litt penger til skolesaker, det trengs. Jeg har med to store bagger med ull, men grunnet blodpris på overvekt så får jeg ikke med meg alt jeg vil ha med.. Men litt er bedre enn ingenting og det som er strikket med kjærlighet her hjemme, det får jeg med <3
Jeg drar 2 januar og skal mellomlander i Istanbul og lander i Thessaloniki kl 20.30 på kvelden. Jeg skal møte de som er skiftansvarlig i Elpida kl 12.00 3.januar og det blir spennende. Blir spennende å møte mange andre frivillige, blir godt å møte mennesker jeg kan bidra til å hjelpe litt. Mennesker på flukt.. Jeg håper jeg får anledning til å snakke med mange, jeg vil fortelle om dem videre. Jeg skal skrive, jeg har ingen stor stemme men jeg når ut til noen og hvis de når ut videre så er vi i gang #Payitforward
Det er litt skummelt og veldig spennende å bare være meg på tur, det er kun meg som må stå i alle situasjoner og heldigvis så er jeg en tøffing og finnes ikke så redd for å spørre om hjelp så jeg regner med at dette går veldig bra Og når jeg møter de jeg skal samarbeide med, så er vi plutselig mange med felles mål. Spennende
To dager før julaften så satt jeg og pakket ned de fineste små ullklær som skal varme kalde små, det gleder meg og det gjør så vondt fordi det er aldri nok, jeg får ikke hjulpet alle, men som jeg minner meg på at får man hjulpet en så er det mye. For den ene betyr det 100% og det er viktig å tenke på enkeltmenneske og ikke grupper og horder etc som medier liker å kalle folk på flukt. Inni i alle tallene så er det mennesker og alle med hver sin historie og hvert sitt liv.. Og det nytter, jeg vet det nytter. Jeg skal holde dere oppdatert via facebook og twitter på hva jeg opplever og til alle som har bidratt: Dette er så direkte hjelp som det kan få blitt <3 Jeg er så takknemlig <3
Bloggen min heter epilepsi2509.blogg.no og innimellom skriver jeg om epilepsi, ikke så ofte for det er så gruelig kjedelig Men når man har epilepsi så preger det dessverre litt mye av hverdagen og i de siste hverdagene så har det preget mye. Når jeg var i Polen med verdens beste Frøken K så nevnte hun litt forsiktig at du Marianne: Du er kanskje bittelitt mer irritert enn du pleier og det skal sies at jeg at jeg sjelden er irritert og jeg var ikke i grunn irritert der heller, men var det underlig nok alikevel og da måtte vi granske og da gransket jeg bivirkninger på medisinen jeg har makset opp i det siste og halleluja der sto jo alt jeg hadde styrt med i det siste: Insomnia, irritert, trøtt, svimmel og mister romforståelsen.. Så ja ja, evig styr med medisiner.
Snakket med legen min i dag, hadde telefon time med SSE kl 14.00 og det betyr tydeligvis 15.10 Men vi fikk snakket litt hektisk med hverandre iom hun var i bilen på vei hjem og jeg fikk inn tre andre telefoner med unger på vei hjem etc, ikke noe særlig stressende i det hele tatt.. Men jeg skal trappe ned litt, ikke begynne på noe nytt pga av at jeg skal til Hellas, og siden jeg er dronningen av bivirkninger så tør jeg ikke.. Skal begynne på ketogen dietten igjen når jeg kommer hjem fra Hellas igjen, litt umulig før det! Maser ikke om lavkarbo når man er i camp..;) Så da avventer jeg nye medisiner og fortsetter litt som jeg pleier med anfall og hente seg inn og gå på ren viljestyrke og si hvor bra alt går, kjempebra
Litt håpløst noen dager når jeg er litt forslått og ikke skal bære pga dusteribbeinsbrist som aldri helt blir seg selv siden jeg har ikke et fnugg av fornuft når det gjelder å ta det med ro, men regner med litt høyt sofaføre i julen med julefilmer med gjengen og klementiner på bordet Skal bare jobbe litt og skal bare litt på lageret å pakke til tur og skal bare i grunn Har klart å bli ferdig med julegaver og har 5 kakeslag, så jeg er fornøyd
Så jul blir det uansett, så god jul alle sammen og ta vare på dere, ta vare på hverandre og ikke glem hva julen egentlig handler om: Å gi noe videre og dele med andre og være raus <3 Dere kan det sikkert utenat nå: Pay it forward <3
“Fjols, naiv, godhetstyrann, radd, idiot, nyttige idioter, “venstreradikale feministene som også er løgnere og svindlere. Fjern dem, det er best for alle.”
“Realitetene vil først synke inn hos disse sosialistene, når de må begynne og bruke av egene penger for og redde verden”
“Skremmende å se hvor mange idioter det er her i landet. Landsvikere hele gjengen. Disse tullingene lærer ikke før de plutselig må velge mellom å konvertere til Islam eller bli halshugget. Da er det GAME OVER.”
Dette er noen av betegnelsene vi får vi som prøver å gjøre en forskjell, dette er noen av kommentarene fra Nettavisen sin reportasje fra markeringen “Tusen lys for human asylpolitikk” ¨ Jeg vet av egen erfaring at Nettavisen er ikke den avisen jeg tar mest på alvor eller leser mest og at man ikke skal ta kommentarfelt alvorlig, men det er interessant å se hva enkelte tenker om oss..
Jeg tenker det er GAME OVER når man slutter å hjelpe, når vi slutter å bry oss. Vi går ikke bare i fakkeltog for å hjelpe. De som markerte i går utgjør en stor forskjell. De deler, de samler inn, de reiser til Hellas for å hjelpe, de reiser til Libanon, de reiser der de trengs. De gir av sin tid, de gir av seg selv, de er tilstede for folk som trenger det <3
Det nytter, jeg vet at det nytter. Jeg føler meg ofte maktesløs, men kan ikke gi opp for det. For gjør man en forskjell for en, så er det verdt det.
Mine barn er også opptatt av å hjelpe, de vil dele med de som trenger. Minsten ville gi bort all playmoen sin til en gutt som ikke ville få noen gaver pga lite penger. Han er fortvilet når vi snakker om Syria og verden generelt. Størsten ga med 200 kr som hun ville jeg skulle ta med til Hellas når jeg reiser i januar. Viktig for de å bidra. Vi bidrar her og vi bidrar der. I går vippset vi litt til “Mange Bekker Små” som nå er på plass i Libanon og hjelper direkte. Vi ser at det nytter.
Vi hjelper #Gateteamet i Oslo når vi kan, vi hjelper enkeltmennesker når vi ser at de trenger det. Og ja vel, hvis det gjør meg til en Godhetstyrann, hylekorist og ikke minst en elitefeminist så bærer jeg titlene med stolthet. Jeg har lært dette hele livet, kommer fra en familie med mye frivillighet og en vilje til å dele av seg selv og det man har. Mormor brukte å si:” jeg gir bort en laks og får to tilbake. Hun var raus med alle og alle er like mye verdt. Hun matet måker, holdt på å gi finservise med gullkant til en gjeng med russere som ikke hadde kaffekopper på båten, da ble mannen hennes sur og tviholdt på arvegodset sitt Mormor skjønte ikke hvorfor ikke hun kunne gi det bort, det sto bare i skapet og støvet ned Hjemme hos oss så hadde vi plass til noen ekstra som ikke hadde det så greit, enkelte flyttet inn hos oss når vi var ungdommer. Det var ikke noen tvil, selv om det ikke alltid var enkelt. Vi har lært og vi lærer det videre. Jeg har lært å se enkeltmenneske og at alle er like mye verdt.
Det er viktig å ikke si noe stygt, jeg dømmer ikke. Hva vet jeg om de som hater, kanskje de er redd. Kanskje de har opplevd noe, kanskje de er oppdratt sånn. Mange har snudd for de har møtt enkeltmenneskene og blitt kjent med de. Som regel får vi ofte beskjed om å hjelpe “våre egne”. Jeg synes “våre egne” er alle, vi er alle fra samme planeten og de “norske” tradisjonene mange er opptatt av er som regel hentet fra andre land.
Vi alle kan gjøre en forskjell. Det nytter. Hele desember til og nå jeg forsetter så gjør jeg “Personlig omvendt julekalender” Det er en fin ting å gi noe videre. Det er småting, men jeg ser at det gjør andre glad. For meg koster det veldig lite og gi en klem til han som solgte =Oslo, kjøpe en cappuchino til fine Simone som står utenfor vår matbutikk her i Drøbak. Sende en SMS til Kirkens Bymisjon som gir 2 middager til de som trenger det. Vippset til “Mange Bekker Små” , gi oppmerksomhet til gode venner, ta en prat med en som bor på gaten, bruke tid på å sortere og pakke ned ull som skal være med til Hellas, gi boktips
Det koster meg lite og alle kan gjøre det, alle kan gjøre litt <3 Bare smil
Mottoet mitt er #PayItForward og det nytter. Jeg får en hylekorist kopp fra Agenda Magasin, da ble jeg glad og da føler jeg at noen hører
Jeg er også så heldig at jeg får skrive litt for Debatt1, jeg er glad for det
På bussen på vei til jobb i dag så satt jeg og dagdrømte som jeg pleier, hørte på Kari Bremnes og tenkte hvor fint jeg egentlig har det. På morgenen i dag ventet spente fjes på julekalenderen og jeg måtte smile når jeg tenker på all gleden som venter oss fremover. Så hørte jeg Kari Bremnes synge om Københavnerkneipa: “Æ sa såvidt et par ord da ho nesten blei på gråten spurte om ho kunne få ei øl sa ho kom hit ifjor klassetur med danskebåten æ hørte nu at ho va nordnorsk som mæ sjøl Sa ho kom fra Senja fra et værhardt lite feskevær sa: Det storme ennu hardar her” Jeg får tårer i øynene hver gang jeg hører den..
Da jeg tenkte på de som ikke er så heldig og jeg fikk en ide: Jeg vet at omvendt julekalender allerede er en ide, men tenk om hver enkelt kan ha en omvendt julekalender hvor de prøver på gjøre noe hver dag for en annen og det skal så innmari lite til. Alle kan gjøre en forskjell for noen. Bare et smil, et kompliment til noen kan endre dagen, inviter noen på kaffe eller ring en som du vet er ensom eller ikke har det så greit. Kjøp en blomst og skriv et kort. Dette trenger heller ikke å koste noe hvis man byr på seg selv. Vær tilstede i øyeblikkene og bare vær der. Møt blikket til noen og anerkjenn de for akkurat som de er, alle er like mye verdt og det gjelder å vise det. Jeg har troen på folk, det er så mange fine av dem
INår jeg kom til Oslo så sitter det en kald mann utenfor Oslo S med et skilt, han ber om så lite og det lille han ber om gjør så mye for han. Jeg gikk inn og kjøpte en kakao og noe å spise og gikk ut og skravlet litt med han. Jeg fikk ta bilde av skiltet hans for å vise hvor lite som skal til, han ville det så flere skulle se han. Han sa jeg kunne ta bilde av han også, men det vil jeg ikke. Syntes det kan bli respektløst. Han var koselig og vi skravlet litt, han ønsket meg en fin dag og en god jul, jeg ønsket han det samme med en litt vond smak i munnen, men han satte pris på å bli sett og kakao og 40 kr er så lite for meg, men mye for han. Dette ble min julekalender i dag 1 desember I morgen skal jeg finne noen andre jeg kan gjøre noe for. Det nytter, jeg vet det nytter. Ber alle huske på #PayItForward filmen hvor alle skulle gi tre ting videre og vi så at sirkelen er rund og at gir du noe så inspirerer du andre til å gi videre. Så jeg oppfordrer alle til å være med på personlig omvendt julekalender og gjøre litt hver dag i hele desember (veldig gjerne ellers også så klart) og del med andre så flere vil gjøre litt og sånn kan vi nå ut til mange
Mens bombene regner i Aleppo, skryter vår Innvandrings- og integreringsminister at vi har den strengeste aylpolitikken i verden, hun er så fornøyd for at vi har blitt oppdaget av selveste NY-Times som gjør det uattraktivt å komme til Norge. Listhaug skriver på sin egen facebookside “Lik og del” Hun sier det skal skremme menneskesmuglere. De som kjemper for rettferdig asylpolitikk, er ikke så naive at de tror at alle som drar på ekstremt farlige flukt bare er godhjertet og kommer uten bagasje. Men flukten er hard og mange må handle kynisk for å overleve. De må ta alt for tøffe valg og selvsagt er det mennesker som kun er ute etter å utnytte andre. Jeg så dokumentaren til Kadafi Zaman som kom i Januar “Norge tilsalgs” Hvor syriske flyktninger i Tyrkia solgte “billetter” til reisen over til Hellas. De vet hvor grusomt det er og de har ikke noe valg mot folk som glatt rydder de av veien hvis ikke de gjør som de får beskjed om. De selger redningsvester som inneholder avispapir og liggeunderlag.. Barn settes i båten med armringer.. Og mange drukner underveis.. Når jeg var på Lesvos i februar møtte jeg de som hadde overlevd skrekkturen og kom lettet til Camp Moria, de visste ikke at Europa valgte å sperre de inne- De sitter enda fast i camper i Hellas, mange uten håp. Men høyreekstremister angriper camper med molotovcoktail, steiner og hatytringer. Det er så ille..
Men her i Norge skryter vi av at vi sparte masse penger på å ha vært streng og midlene skulle brukes på klimaet som mange i FRP ikke tror på. Det sitter EN lege på Trandum og bestemmer hvem som skal få komme inn og hvem som skal returneres. Denne legen sitter og ytrer seg på grupper som er opptatt at Norge er for Nordmenn og Pegida sine sider. Han uttaler: “«Bygg grensegjerde mot Sverige ? Ikke vent til invasjonen er i gang!» Det er ikke greit, man må være nøytral i sånne jobber og ser mennesket, ikke hvor de kommer fra. Jeg kunne ikke sittet der og bestemt, jeg er ikke nøytral og jeg hadde sikkert sluppet inn alle. Jeg får vondt i hjertet hver gang jeg går i Oslo og må si nei til tiggere.
Vi sendte ut en 7 år gammel gutt, natten før hans første barnebursdag. Til et farlig land som han ikke har noe minner fra. Han har søstre som får bli i Norge for de har vært her så lenge. Jeg tror første steg til at flyktninger får tilhørighet er at familier er sammen. Jeg kjenner folk som har familie spredt over hele verden.. Det gjør ingen trygg uten sine nærmeste! Jeg blir så lei meg og det er ingenting i forhold de hvordan de føler seg.
Vi ser på nyhetene at barn kommer viftende med hvite flagg for å komme seg i trygghet fra IS, de blir fraktet til flyktningleire og kommer til en stusslig men tryggere hverdag. Vi ser fra de samme nyhetene at “vår” journalist blir antakelig beskutt av IS for å rapportere hva som skjer. De mister terreng, de mister makt.
I Syria sier Assad at han sover godt om natten, bare det sier så alt for mye..Han sover godt om natten samtidig som han bomber eget folk i filler. Det er ikke et helt sykehus igjen i Aleppo, det er 30 leger på ca en halv million mennesker..Mens her i Norge er vi mest opptatt av å stenge grensene våre, vi bygger også “en mur” på Storskog men vi kritiserer Trump. De samme reglene gjelder tydelig ikke her.
Vi som prøver å snu trenden her blir kalt Godhetstyranner og hylekor.. Ja, det er greit kjenner jeg. Jeg kommer til å hyle så lenge jeg har stemme. Vi er alle like mye verdt, vi kommer alle fra den samme planeten. Jeg anbefaler igjen boken til Fredrik Græsvik, #Flukten hvor vi får vite historien bak hva som skjer og hva som satt igang hele den arabiske våren samtidig som vi følger en famile som er på flukt fra Syria og kom til Norge.
Torbjørn Harr var i Thessaloniki sendt ut fra Unicef og sier at alle som sitter fast der drømmer å komme i trygghet, men ingen nevnte Norge som mål. Tipper en del her setter enormt pris på det og retter opp ryggen og er fornøyd med vår strenge asylpolitikk..Jeg blir trist
Mange sier at vi kan ikke redde alle, vi kan ikke være hele Norge sitt sosialkontor, jeg har ikke opplevd en som jobber aktivt for å hjelpe folk i nød som har uttalt det. De fleste sitter fast i nærområdene som overhodet ikke har mere kapasitet til å hjelpe folk som kommer, de som flykter med livet som innsats.
Jeg vil hyle, jeg vil hjelpe, jeg prøver så godt jeg kan og det hjelper litt. Bare vi får hjulpet en av gangen, så har vi hjulpet litt. Vi må slutte å tenke, vi må slutte å snakke, vi MÅ handle. Det nytter, jeg vet det nytter og jeg har sett at det nytter. Jeg kommer til å fortsette selv om jeg blir kalt “venstrevridd drittkjerring” Og får slike meldinger: “Fy faen du er kvalm! Jævla skinnhellig muslimelskede landsviker, skulle ønske du ble voldtatt av alle disse du forsvarer, men du er ikke verdt det engang! Jeg blir kvalm av å lses hvor mye du liksom bryr deg! Kanksje du heller skulle se de norske, våre kandsmenn som sliter i stedet! Du er sikkert en av de som støtter at julegudstjenste skal avvikles og som hyller navne dagen til Muhammed At du ikke skammer deg”
Men jeg skal aldri si noe stygt tilbake, det er ikke verdig å bli usaklig og tape på å snakke stygt
Uttalelse fra Sylvi Listhaug sin Facebook side:
“Dette er viktig signal som når ut til hele verden gjennom New York Times. Trøkket på tvangsretur og kursendringen i norsk asylpolitikk under FrP og denne regjeringen blir lagt merke til. Det er bra! Tiden for prat er forbi – nå er det handlekraft som gjelder (Y) Vi skal føre en streng politikk, og det betyr at de som får avslag skal ut. Enten frivillig eller med tvang! Lik og del hvis du er enig!”
Satt på bussen i går på vei til jobb og kjente at noe som minnet om en jernklo la seg rundt hodet mitt og jeg kom på at jeg hadde glemt medisiner og da er det bare å forvente en noe kjip dag og en enda verre morgendag.. Så kom jeg hjem og clusteranfall var på vei og ungene var på vei, så jeg tok en nessspray som skal hjelpe men med litt skjelven hånd så traff jeg øyet Men jeg er jo positiv og tok en ny og tenkte mens øyet kjentes smålammet og smertefullt ut så ville ikke øyet få et eget anfall ihvertfall..Må jo være positiv Dagen gikk bra, kvelden også. Laget masse jule te og pakket inn 25 julegaver og hadde tre vidunderlig unger her og jeg holdt på til kl 21.00, da var det akkurat som å stikke hull på en ballong og da skjønner jeg jo hva legen mener.. At det å bremse litt av og til og litt mye sier hun ikke bare for å være slem Jeg tror jo det, men kanskje hun har fortjent å få Hippokrates ed alikevel..Kanskje. Hun driver og mumler om energibanken min og innskudd og uttak..Og jeg er nok flinkere å ta ut energi og evt bruke et par kredittenergikort også. Men det er sånn jeg fungerer best Kanskje jeg skjønner en dag at det skal tilbakebetales, men den tid osv
Natten ble som forventet, mye våken og et epilepsi anfall og vondt i hodet hele tiden og våknet mye og lekte kylling på spidd, dvs og rulle rundt i ring hele natten med vondt bristet ribbein som aldri blir helt bra for at jeg ikke hører på legen.. Ja ja. Det er noe med å ikke være så sta.. I dag det vært hodepine fra Helvete, øyet har jo fått medisin så det har det ganske bra Men ettermiddagen har vært et helvete.. Noen ganger føler det ut som man er i konstant storm, som når jeg var ute og gikk i blåsten før i dag. Det var flau bris i forhold. Men heldigvis er jeg glad i mye vær Det var helt klart verdt å være ute med tre timers god samtale med en veldig veldig god venn <3
Sånn ser man ut etter div medisiner #Illustrasjon #koko
Når jeg kom hjem senere, så kjente jeg at dette blir jo ikke bra, så jeg lekte duracellkanin for hvis jeg slapper av så smeller det. Minsten og jeg hadde gourmetmiddag som han lagde dvs Grandiosa, mens vi så på Julekongen. Veldig koselig Så koselig at jeg tenkte at når går det jo kjempefint, gikk på badet og bang.. Våknet med en stemme utenfor som sier “Mammaaaaaaaa, går det bra” Eh nei, har hatt anfall og han bare okei, det visste jeg jo. Og kan jeg gjøre noe for deg? Neida, jeg finner sofaen selv og så lekte vi videre zombier på sofaen. Etter “Nytt på nytt” så kjenner jeg at jeg er høyst i live og au ca overalt og har fått skrapet vekk blodet fra nesa og fjeset. Jeg må ha kræsja nesa i noe Så nu er jeg godt medisinert og får meg en god hangover i morgen, godt jeg ikke har noen planer før på mandag. Da begynner innspurten til Julemarkedet og alle tråder må nøstes opp. Det har vært noen “frekkaser” som har minnet meg på at du sa i fjor at du ikke skulle ta ansvaret for julemarkedet dette året, men det hadde jeg jo glemt Det tar ufattelig mye tid, men det er ufattelig koselig også. Absolutt verdt det Jeg satt forresten inn et stort innskudd i energibanken min forrige uke når jeg dro på VAMP konsert alene for meg selv, det var jo helt magisk Litt teit å dra med en megagigabag til Gateteamet med et ribbein som ikke er helt i hus, men igjen absolutt verdt det <3 Og denne uken var det noen andre som tok ut av energibanken min med å sende meg en hatmelding på Facebook, men det må man desverre regne med når man har sterke meninger. Men det er jo ikke hyggelig å få så sinna meldinger. Skulle ønske at de som er så sinna og muligens redd kunne komme på en kopp kaffe i stedet og snakke om det. Jeg ber de ikke bli enig med meg, men kanskje de kunne skjønne at det ikke er så farlig å slippe nye mennesker inn i livet sitt og utvide horisonten..
Men sånn er det, dette blir en litt amputert fredagskveld og kanskje litt resten av helgen, men det går jo bra, kjempebra Som jeg sier til det kjedsommelige
Ønsker alle en strålende helg med stormfulle høyder, jeg drar luen ned over ørene og leker månen på bildet nedenunder med godt og mørkt rundt meg
Husker i år 2000 på høsten, jeg hadde en underlig periode hvor jeg gråt for ingenting og jeg ville bare spise egg. Jeg drømte om egg i alle varianter på natten og jeg gledet meg til middag hvor mannen hadde lovet å lage omelett, han kom hjem med pølser i stedet og jeg gråt og gråt og forbannet han opp i mente.. Mamma sa tilslutt, du er gravid skjønner du og da gråt jeg enda mer.. (jeg gråter egentlig sjelden og hvis jeg gjør det, så er det på vegne av noen andre eller annet) Jeg dro på jobb og fikk kjøpt meg en graviditetstest og den lyste blått før jeg fikk tatt den.. Etter et kvarter etter jeg tok den så hadde vi samling i stua. Jeg bodde på jobben i perioder, jeg jobbet med ungdom som hadde rusprobleber., men anywho, jeg fikk så vondt i magen at jeg klarte ikke å røre meg, og noen måtte hjelpe meg inn i leiligheten min på jobb. Mannen hentet meg og han sa med en gang at vi MÅ på sykehus og jeg tenkte at neihei det skal jeg ikke, men jeg måtte og da tenkte jeg at jeg skulle hvertfall ta meg en røyk før jeg skulle på sykehuset, men jeg klarte ikke og da skjønte jeg alvoret.. Han ringte 113 og ambulansen møtte oss halvveis og bare sa til mannen at ikke prøv å følge etter, du kommer når du kommer og der satte de blålysene i gang. Når jeg kom på ahus så tok det ikke lang tid før de skjønte at jeg var gravid utenfor livmoren som hadde blitt en stor blødning og jeg ble operert ganske med en gang, Det tok tre timer.. Jeg våknet opp etterpå og skulle ut av sengen og det fikk jeg ikke lov til, men jeg gjorde jo såklart det alikevel. Dagen etter dro jeg hjem, jeg krevde å få dra hjem.. Ikke mitt smarteste øyeblikk.. Jeg hadde 60 over 30 i blodtrykk og det tok 5 dager før jeg ble lagt inn igjen. Jeg måtte jo hjem, jeg skulle på julebord med jobben.. Jeg var ganske syk i forkant, jeg hadde gått ned 22 kilo på 1,5 måned pga epilepsi medisiner. Kroppen taklet ikke å bli gravid.
Etter det ble jeg skremt og tenkte at jeg vil ikke ha barn. Jeg sa til mannen sommeren 2003 og hvis du vil ha barn så tror jeg du må finne deg en annen dame og han nikket bare og sa ja ja.. Da tok det 2 måneder så var jeg gravid og det er helt fryktelig å være gravid synes jeg, men jeg er blitt verdens verste (evt beste) ulvemor.. Jeg som ikke skulle ha barn fikk to barn på 23 måneder Sluttet å amme den ene for jeg var gravid med den andre Og de er de største undrene som finnes <3
Jeg skal ikke fortelle om dem, for det er deres egne liv og historier, bortsett fra at de er verdens vakreste så klart
Her er 12 timer etter fødsel nr 1
Noe av det viktigste som mamma mener jeg er å tørre å slippe de fri, det er så vanskelig men viktig for barna å bli trygg på seg selv, i seg selv. Tørre å satse, tørre å la de oppleve sine egne liv. Jeg vil skjerme de fra alt som er vondt men de kan jeg ikke desverre. De lærer av feil og de lærer av litt motgang. Jeg ble kalt mammablogger og ble saksøkt dem ene gangen jeg skrev om et av barna som hadde en skrekkelig, kjip opplevelse.. Jeg er ingen mammablogger, men jeg er en mamma som alltid vil ta opp kampen hvis de blir behandlet dårlig.
Jeg mener at noe med å verne om barna sine er å ikke legge ut bilder av de på nett, de skal ha deres egne liv på nett etterhvert. Sånn er verden blitt og da er det ikke gøy å oppdage at foreldrene har lagt ut bilde på bilde av deg i alle situasjoner. Jeg skjønner at man har lyst til det, vi vil jo dele det vakreste vi har. Men vi har et ansvar og selv om vi ikke deler bilde av barna våre på nett, så er vi like glad i de. Dette synes jeg er så viktig, internett er mye positivt, men det er skummelt også. Det skal ingenting til før bilde blir stjålet og manipulert. www.Barnevakten.no har advart og advart oss mot dette. Del gjerne dine egne historier, men respekter barnet ditt. Vet at mange som ikke er enig, og det er helt greit. Men jeg håper flere vil tenke seg om. Vi voksne er immigranter i nettverdenen, mens barna er innfødte og de som har kommet seg på facebook, twitter, instagram etc de sier at foreldre er de som trenger mest å lære om nettvett og jeg kjenner meg igjen. Nå får vi minner fra facebook hver dag og jeg gremmes av enkelte statuser jeg hadde for 8-9 år siden, jeg hadde virkelig ikke peiling. Bratt læringskurve og jeg har mye å lære enda, men jeg prøver og jeg er ikke redd for å spørre barna om hjelp Jeg har også lagt ut noen bilder,men det gjør jeg ikke lenger hvis ikke jeg har tillatelse av de og da gjerne bakfra eller langt unna. Men det er man må tenke på: hvis man må legge ut bilder så ikke tagg de på skolen eller i barnehagen de går.. Bare ikke
Men jeg som ikke skulle ha barn er i overkant en engasjert mamma og jeg elsker det. Mine vidundere er nå 10 og 12 år og det er spennende. Jeg blir også usaklig, sinna og er slettes ikke pedagogisk riktig og kan bli flau over engen oppførsel i blandt, men samtidig så er jeg en mamma som har tid, svarer på alt og er tilstede for dem på skolen og hjemme, jeg prøver i hvertfall. Vi kan bare gjøre det beste vi kan. Jeg lærer de det som er viktig for meg, for oss. Jeg er ingen “topptur og ut i skogen mamma”, men jeg er en litt alternativ mamma og håper det er bra nok. Jeg lærer noe av barna hver dag, lærer å se ting på nye måter Minsten spurte meg i går: “Mammaaa, kan katter være allergiske og jeg sa ja, de kan få alle sykdommer vi har og da lurte han på hva vi gjorde hvis vår nye katt var allergisk for mennesker” Måtte tenke litt da Herlig! Min mamma var og er en litt i overkant alternativ mamma og jeg mener jeg har lært det viktigste av henne og pappa. Hun er litt smårar og vennene våre har alltid satt veldig pris på en tilstedeværende mamma som min som svarte på alt vi lurte på og som var tenkte litt utenfor boksen
Her er jeg utkledd som et datavirus, jeg skal være med minsten på Halloweenfest, som sagt: hva gjør man ikke
Her er mamma og jeg når jeg er 15 år Good times, lækkert
Men kom meg hjem og på sofaen, så i senga og ja, der ble jeg hele helgen. Har hatt noen anfall når jeg ikke har tatt nok medisiner. Er litt ekstra følsom for anfall når jeg har hjernerystelse.. Har en liten fin rødveis ved øyet etter et møte med dusjen og vondt i pannen etter å litt for nærkontakt med flisene på badet. Jeg lover jeg har nesten ikke vondt i hodet… Neida 
Klagesutreputre 
Så regner jeg med at jeg kan skru opp tempoet litt 
