En enkelt persons opplevelser:
jeg er 37 år,har familie med 2 barn og mann. ingen hund,men vi har stasjonsvogn,eller førstekona til mannen;)
nå sitter jeg her med hjernerystelse i annen grad og 2 brukne ribbein eller hvordan det skrives..jeg prøver å ikke prate så mye om epilepsien ,vil ikke at den skal få hovedrollen i livet mitt,for det er mitt og jeg vil leve det på min måte-men akkurat nå og siden i sommer har det vært motsatt,den har tatt over og da blir jeg forbanna..jeg måå legge meg 22.30,huske mat,huske tabletter,huske alle små og store rutiner og aller helst vil jeg bare være mamma ,en god mamma! Mine skjønne håpefulle spør,har du vondt i hodet,skal jeg hjelpe deg og gang på gang forteller jeg at de er supersnille men jeg er voksen og har ansvaret for de og ikke de for meg ,for så sta og sterk mamma er så takler jeg det meste-selv om pappa er sterkest da,mener sønnen;) nesten så sterk som Pippi:) I dag hadde han fortalt i barnehagen at pappaen hans kunne løfte 100 elefanter og det er jo en bragd i seg selv!!
jeg skal snart inn på “sykehus” eller rehab eller hva svarte,det er bra det,der er det fagfolk! jeg skal bytte alle medisinene min og bli kvitt den som er verst,som gjør at jeg mister litt hukommelse,finner ikke ord jeg vil bruke,fratar meg litt personlighet..jeg husker en gang jeg var morsom,det er jeg ikke lenger,men jeg har galgen humor og har det ganske festlig på min egen bekostning og heldigvis for det eller så hadde dette vært vanskelig!! når legen min sier stakar til meg forteller jeg han hvor heldig jeg er som ikke bor i Afganistan,så alt kunne vært verre og jeg har sett andre med epilepsi og jeg har det som julaften i forhold-min er bare noe vanskelig å gjøre noe med,jeg er et interessant medisinsk tilfelle eller kanskje de mener noe annet nå etter alle disse årene!
jeg hadde aldri tenkt å blogge for å få mye oppmersomhet eller medlidenhet(verste som finnes…;) men rett og slett for å bygge opp språket mitt igjen,det er nede for telling,trenger å finne ordene mine tilbake!! akkurat nå ligger det litt dødt,men egentlig er jeg “litt” Knut Nærum når det gjelder det språk,jeg får vondt når jeg ser skrivefeil,men nå skriver jeg mye feil selv og jeg vil komme tilbake-bli Marianne igjen og ikke et halvdødt slakt som orker litt av gangen…prøvde meg på en fest på lørdag,men var hjemme 20.50…jippi;)
Jeg vil følge opp hvordan det går for min egendel hvordan ny medisinering går ,ikke minst fordi jeg har gullfisk hukommelse (ingen fornærmelse av den vi har boende hjemme,for den er regnet som et geni;) men dette blir en spennende periode om de nye,helt nye medisiner hjelper-ellers er det snakk om kirurgi og DET har jeg IKKE lyst til,men revurderer,vil bli bra snart…har vært til og fra i 20 år!
til neste gang-god helse <3
M.M
