Jeg innbiller meg at hjernen min er overarbeidet med alt for god fantasi, et snev av ADD (ja, jeg vet at det heter adhd, men jeg har underkategorien tror jeg ; ) at den må koble ut innimellom. Kanskje Clusterhodepinen er en bønn fra hjernen: Please´a, kan du være så snill å slutte å gruble, bare litt? Sånn ta deg noen medisiner nå og VÆR STILLE. Ant derfor den er kronisk, sånn typ alltid tilstedeværende med konstant hodepine fra grad 3-10 og når hjernen bare : Slutt å mas, jeg grubler på akkurat det jeg vil feks: Hvor gammel er hele Norges befolkning tilsammen akkurat nå, eller nå eller etterpå? og jeg kommer på at jeg kan ikke sannsynlighetsregning og må evt begynne i den enden, da ser jeg for meg at Epilepsi kommer inn og bare: Slapp av cluster, jeg tar det herfra og generer anfall og innimellom typ mye anfall så jeg får skader og må operere og styre sånn at jeg får andre ting å tenke på enn feks: Hvorfor KKK brenner kors når de er så himla religiøse (jeg har funnet ut av det forresten) eller at Loke i Norrøn mytologi egentlig er veldig misforstått og kanskje han trengte en klem og et forståelsesfullt blikk og så hadde han i grunn oppført seg litt annerledes mot resten av gjengen i Valhall.. Helt normal tankevirksomhet hos meg ; )
Natt til i går hadde jeg fire typer anfall, et ved bevisst bistand hvor jeg rykket til og sparket høyt som resulterte i hovent duste-kne og jeg måtte hente veggistrimlene (min form for ispose, funker som bare det) og ise det ned og så fikk jeg et KPA anfall hvor jeg ant vandrer rundt og ikke aner hva jeg gjør for jeg er jo ikke bevisst og så hopper det over til GTK og jeg våkner på badegulvet typ blodig. Legger meg igjen med medisiner og våkner på nytt etter en times tid med clusteranfall. Nå er veggistrimler noe blaute men flyttes til pannen allikevel og jeg må ta en sprøyte i magen og så sovnet jeg etterhvert.. En teit natt og dagen derpå blir jeg litt hektisk og stressa så jeg ikke skal få nye anfall og i god tro så skulle jeg dele litt på jobb og så delte grunn med alle i hele verden i firmaet… Når jeg kom hjem, hadde den slemme Tigern hadde kastet opp en snok, eller deler av den.. Og så tenkte jeg at nå mangler det jo bare duer og edderkopper så er dustedagen komplett og joda, sent i går kveld gikk en stor husedderkopp overlegent forbi meg og vinket litt med det ene benet før den forsvant bak tv´en fornøyd med oppdraget. Den er sendt ut av edderkoppenesterrornettverk som dessverre har hovedkontor nede på roterommet her hos oss.. Og det var den aller første dagen jeg var alene hjemme i sommer, så dette planla de så fort de innhentet de opplysningene, jeg hørte den mens den fyrte opp sigaren og skrøt til de andre at jeg satt igjen i frossen skrekk og tilslutt gjemte meg på soverommet som de hadde beleiret stua.. Jeg er tilbake i stua, men jeg sto lenge på en stol i dag tidlig og lyste med lommelykt overalt for å sjekke forholdene. Jeg tror vi har en slags våpenhvile og de avventer situasjonen til de ser at skuldrene mine senker seg, da er de tilbake! Gud bedre…
Dette er ikke min beste dag, jeg er oppi to runder med smertestillende og og det jeg har et stort trykk i hode og blir nok i sofaen i dag med bok, te og kanskje netflix og under pleddet men på vakt selvsagt ; )
Sånn ser jeg ut føler jeg etter litt sånn typisk overforbruk av hjernendag, typ hektisk ; )
Når man stikker hodet frem så må man vente reaksjoner og det er greit, man må tåle det er beskjeden man får om igjen og om igjen. Jeg har tålt mye og jeg jeg stikker stadig hodet frem og deler hva jeg mener er galt og et håp om å kunne hjelpe og bidra for en bedre hverdag for noen. Akkurat nå er jeg lite nede for telling og tror jo at jeg er like tøff uansett , men jeg er visst ikke det. Jeg er blitt kalt menneskesmugler, landssviker, og fått beskjed om at jeg bryr meg vel ikke om kriminelle handlinger hvis det er utlendinger som gjør det ,som jeg elsker de så høyt at jeg ant har konvertert, hvordan stiller jeg meg til den handlingen når det viser seg at det var en fra midt-østen som utførte den. Jeg kommer aldri til å unnskylde kriminalitet uansett nasjonalitet. Der hvor andre seg forskjeller, ser jeg jeg mennesker. Om man er sånn eller slik, vi er alle fra samme planet og har like mye verdi.. Men de som ikke liker det jeg driver med vil alltid sette kriser opp mot hverandre og spørre hvorfor jeg ikke deler like mye der fra som jeg gjør derfra..
Jeg er en person og jeg gjør det lille jeg kan og jeg prøver og da rekker jeg ikke å kunne sette meg inn i alt som skjer, døgnet har ikke nok timer og merkelig nok så får jeg uendelig dårlig samvittighet når jeg ikke har fått med meg hva som f.eks skjer i Rwanda akkurat nå.. Jeg prøver! Og jeg blir lei meg når jeg ikke klarer å henge med på alt og jeg blir så utrolig lei meg når folk tror at jeg er en landssviker, at jeg støtter menneskesmuglere. Jeg prøver å ta i mot de som kommer og gjøre en liten forskjell for noen og vise at vi er mange som bryr oss, vi ser dere og vi vil gjerne høre deres historie, deres opplevelser. De jeg har jobbet med i Hellas tar aldri noen i bilen hvis ikke de har et “blue print” som beviser at de har lovlig opphold i Hellas, da kan de bli arrestert for menneskesmugling selv om man bare skulle kjøre de til sykehus..
Jeg vil gjerne gjøre så uendelig mye mer, jeg har satt i gang noen planer for høsten og jeg må skryte av alle som jeg har spurt om litt hjelp og alle er 100% vært positive og sagt klart i fra at de stiller opp og jeg gleder meg til å dele prosjektet med alle. De fleste mennesker er godheten selv, tror jeg. Det er de som er så mistenksomme og slenger rundt seg med hat som tar energien fra meg totalt, for jeg skjønner de ikke. Hvorfor er vi så mye mer verdt for vi var heldig å bli født her? Hva er det som gjør at viljen til å hjelpe forsvinner jo rikere vi blir i dette landet?
Vi har dessverre pakket ned vårt lille “Refugees Welcome Drøbak” lager, men vi gjør det vi kan for det og Kristina og jeg ble egentlig fra dag en: “Refugees Welcome all over” som hun sa og det er dekkende for hva vi har gjort og har planer om å gjøre. Vi jobber på tvers av hverandre, men har en base i hverandre hvor vi kan hente ut styrke og støtte. Hun skrev et åpent brev til vår justisminister i går og det er delt tusenvis av ganger og nå også delt i Dagbladet og etterhvert flere aviser og jeg håper han leser det. Jeg la det ut på Twitter og fikk mange mot meg umiddelbart og ble satt i bås. Jeg er ingen politiker, men kan takke Listhaug for kallenavnet “Godhetstyrann, “hylekorist” det passer fint, jeg kan godt være det. Jeg kan ikke nok om politikk, jeg har ikke løsningen, jeg er et medmenneske som håper at det nytter at jeg er det. for vi kan ikke gi opp, sånn som verden er nå så må vi trå til å hjelpe der vi kan! Hjelpe de vi kan, for hjelper vi noen, så hjelper de andre og der har vi løsningen.
Det koker rundt Kristina nå etter innlegget og det er så bra, kanskje flere våkner og ser hva som er galt og kanskje flere vil kreve trygge at vi finner gode løsninger for å hjelpe. Sånn som det er nå, så er det langt fra bra nok!
I mye av kritikken er det de verste som skal belære oss om hvordan virkeligheten er og det er gjerne også de som leser udokumentert media og ingen formening om hvordan det er stå midt oppi i en krise å prøve å hjelpe. Det er akkurat som de nekter å ta innover seg at det er mennesker det er snakk om som flykter fra det vi selv er redd for. Bildet av Alan Kurdi sommeren 2015 ble bildet for flyktningkrisen og mange ville hjelpe, men faktisk så er det en del som tror at den er over for media skriver ikke om dette lenger. Den er langt fra over og det kommer båter hver dag. Bilde av far og datter som druknet på vei til det der trodde var et bedre liv i USA har også vekket folk litt, men de bildene blir fort glemt. Men bak disse bildene av det grusomme er det tusenvis flere som har mistet livet mens det har flyktet. Vi ofrer ikke ikke flyktningene fra Myanmar så mye energi lenger, det ble fort en glemt krise, men Rohingyaer lever enda under uverdige forhold..
Kristina spør: hvor langt unna må et barn være før vi slutter å bry oss om det drukner.. Hadde det vært på stranden sammen med oss, så hadde vi gjort alt vi kunne for å redde de som holdt på å drukne. Men så lenge de befinner seg i Middelhavet så trenger vi visst ikke å hjelpe de, da er vi smuglere og opprettholder optimismen til flyktninger og migranter om at det bare er å sette seg i en båt så blir de reddet. De 80 menneskene som druknet for to uker siden ble ikke reddet av noen og de begynner å flyte i land nå.. Familien på vei til Lesvos i mars som mistet barnet sitt på turen tenkte nok ikke: “at pytt sann, vi blir nok plukket opp.”. En stund senere fløt datteren deres på ni år i land på Lesvos uten hode. Jeg har skrevet om dette før og jeg kommer til å skrive om det igjen, for vi kan ikke gi oss å hjelpe, vi må fortsette å bidra der vi kan! Det er tøft å dra ned å være i feks Camp Moria og se hvordan folk må overleve i en overfylt leir hvor vannstasjonene står like ved toalettene og flesteparten opplever sykdom og skabb, underernæring og de må stå i kø for alt. Det er jævlig å hjelpe hjemløse flyktninger nord i Hellas hvor de sover på pappesker med sine små små barn og alt jeg kan gjøre er å tilby de varm te og et måltid to ganger om dagen, det er enkelte mennesker man aldri glemmer. Jeg glemmer ikke den pakistanske gutten som ville dele sine siste peanøtter med meg mens vi snakket sammen, det var alt han hadde. Blikket til ni-åringen i Camp Moria som jeg aldri fant ut om hadde foreldre, det lille barnet på under to år som strevde kl 21.30 på kvelden å klare å holde en kopp varm te. Tvillingene jeg passet i fem timer som var dødssyke, jeg passet de mens foreldrene hentet medisiner, mannen fra Kurdistan som var hysterisk redd for IS enda han hadde kommet til Hellas, jeg brukte lang tid på å roe han ned, mammaen som ble tvunget til å selge et barna for at noen ville misbruke det på grensen til Kavala.. Alt dette er så innihelvete jævlig, men det som er mest jævlig er de som har null forståelse om hva disse menneskene opplever, som påstår at de kommer hit for å snylte på oss og utnytte oss naive nordmenn, som svikter landet sitt ved å redde familien sin. Det er skrekkelig! For de menneskene er det feil at vi lar de komme hit, det er feil å “hjelpe de der de er” og egentlig er det best om de bare drukner.. Vi trenger ikke å redde de..
Vår venn Salam Aldeen reddet folk fra å drukne, han ble arrestert og risikerte livstid i fengsel. Det er kommet en film om det “Humanity on trial” Han ble frikjent og fortsatte å redde mennesker og han er på Lesvos på fjerde året. Kapteinen Carola Rackete som trosset og la til kai i Lampedusa ble arrestert, hun reddet 40 mennesker, de slapp henne løs også. Det skulle bare mangle. Hvis du kjører forbi et ulykkessted i Norge uten å stoppe så er det straffbart. Reddet du folk fra å drukne i Middelhavet, så er du menneskesmugler.. De menneskesmuglerens som selger turer i de livsfarlige båtene i dyre dommer og setter folk ut på havet i helvetesvester (flytevester fylt med avispapir eit annet drit) de kan godt sperres inne, de er noen samvittighetsløse mennesker. Men de som flykter, de føler de ikke har noe valg og tar sjansen. De fleste jeg har snakket med har en nær døden opplevelse fra båtturen over fra Tyrkia til Hellas.. Jeg har ikke vært i Italia eller på Malta, men det er skrekkhistorier i alle leire.
Det som er så ille er at enkelte utnytter mennesker i sårbare situasjoner og ingenting gjør meg mer forbanna! Vi kan hjelpe og vil du ikke eller kan ikke, så la vær. Ikke tjen penger eller utsett sårbare mennesker for nye overgrep og traumer!
Når bussen nærmer seg Ahus så kjenner jeg at jeg blir småkvalm, det er noe med hele det stedet.. I dag hadde jeg time hos professor og jeg hadde litt håp om at den nye revolusjonerende migrene medisinen skulle vise seg å fungere på clusterhodepine og at han gladelig skrev ut mengder av den på blå resept. Det viste seg selvsagt å ikke stemme, det er så vidt migrene-pasienter får den på blå resept og det koster typ 5000 kr pr sprøyte, så den kan mange se langt etter enda. Og den har ikke vist særlig resept på cluster.
Uansett jeg har jo verdens beste professor og når jeg kom inn måtte vi slå av en prat om tatoveringer, jeg hadde fått to nye siden jeg så han sist rett før jul og han synes de var kul 🙂 Kanskje han bare fikk meg opp før han rev meg litt ned igjen, det er jo ikke hans feil at jeg har verdens mest idiotiske hode med to dustevanskelige diagnoser.. Han tok seg tid og gikk gjennom hele medisinlisten og mumlet og oppdaterte og spurte hvordan det lå an og jeg måtte jo si at joda, jeg har konstant hodepine og enkelte dager er bare forbi jævlige men jeg står han av stort sett med mengder av nesespray ala Immigran og zomig og smertestillende og hjertemedisin, men når de tredagersene kommer, så er det bare be til høyere makter og drømme om å føde tvillinger eller no 😉 Jeg sa også at jeg hadde tatt en søvnregistrering, eller to faktisk for selvsagt valgte strømmen å gå på mandag og jeg måtte gjøre det på nytt i går, jeg følte meg som en sånn man ser i amerikanske filmer med oksygenslange i nebbet, teipet til trynet og festet sånn dere målegreier på brystet.. Gud bedre: Lækkert 😉 Men nå er det gjort og jeg får vite i morgen om hvordan dette gikk. Det blir feil uansett for i går kom det faktisk lyn fra klar himmel og dvs epilepsianfallsvær og jeg måtte ta medisiner så jeg ikke skulle gå i fleranfallsstatus som jeg gjorde ved siste storm.. Da rundet jeg fem anfall tror jeg..Au! Men professor mente at det er cluster som vekker meg opptil fem ganger pr.natt, de gode nettene så er det bare tre. Noen ganger er det anfall i en eller annen form eller bare våkner, må gå litt, drikke litt vann, vurdere flyktningstatusen, tenke over hvordan de har det i Ukrania, undre seg over folk, Irritere meg over statsledere, tenke litt på hvordan “dette” skal gå, “dette” er selvsagt nye greier hver natt..
Jeg hørte noen snakke i jobb-bygningen vår og han ene sa: “Hvordan går det nå, er du bedre?” og han andre svarer: “Joda, jeg ble syk på søndag, men føler meg frisk i dag igjen” og jeg tenkte med meg selv: Når følte jeg meg frisk sist? Uthvilt? Fit for fight (eller det gjør jeg jo hele tiden, for viljen min er av stål og annet edelt metall” Men jeg ble selvsagt glad på hans vegne at han hadde blitt frisk så fort 🙂 Men det fikk meg til å undre og jeg tenker at jeg spiller mye frisk og stort sett nytter det og jeg digger livet mitt og er stort sett veldig fornøyd og samtidig for jeg da litt dårlig samvittighet for at ikke alle er like heldig som meg..(Ikke rart jeg er søvnløs)
Det er sånn det er nå og jeg skal snart legge meg, det tar på å jobbe hver dag. Men det er SÅ gøy og jeg digger det 🙂 Men en liten dagbokblogg for egen del og andre sier de setter pris på når jeg skriver så får de et innblikk, men jeg tror det holder med et innblikk og ikke en rundtur i denne hjernen, jeg tror det kan være utmattende med alle de tingene jeg lurer på 😉
God helg snart og nyt sommeren og mitt sommertips: Les bøkene om Harry Hole av Jo Nesbø, bok nr er en klar terningkast 6 #Kniv
Innimellom er den irrasjonelle delen av hjernen altfor frempå.. Den forteller deg hvor mye du svikter, svikter det meste rundt deg. En følelse som er dønn kjip, at du svikter..
Etter middag i dag begynte meldingen fra legen å synke inn: “Du skal ikke gå så mye nå, jeg sender deg til en annen ortoped som kan se på kneet ditt. Du har en cyste, slitasje på brusken eller noe og litt meniskskade enda”
Jeg stoppet å høre etter når han snakket for jeg orker ikke, jeg vil ikke re-operere. Den kne-operasjonen jeg hadde i oktober var vond og utmattende! Jeg er så godt i gang, jeg jobber hver dag og elsker det. Men må sitte med is på kneet et par timer når jeg kommer hjem..
Jeg føler at jeg svikter litt på jobb som jeg liksom skal være forsiktig, jeg føler at jeg svikter hjemme for når jeg klarer å gå på jobb, så må jeg klare like mye hjemme å være supermamma.. Og jeg føler at jeg svikter NAV som jeg jobber mer enn jeg skal, det er jo bare teit.. Men jeg vil prøve.. Det koster en del ekstra medisiner å klare det, men jeg synes det er så fantastisk å jobbe hver dag og være med på en endring og være en del av et kollegie.
Mange sier i beste mening: “Vær forsiktig, du kommer til å gå på en smell” Og det er verste av det er at det er ant.sant, men da gjør jeg kanskje det, men hadde det fryktelig fint før den smellen kom. Det er litt sånn jeg fungerer, går til jeg stuper. Inntar stabilt sideleie og reiser meg opp igjen og jeg tilgir alle gode råd og formaninger for det er omsorg. Men jeg vil mer enn jeg tåler og noen ganger så klarer viljen mye mer enn jeg tåler og da er det så tøft. Og jeg sier “Det går bra, kjempebra” det er litt livsmotto mitt sammen med “Pay It forward”. Jo mer jeg sier at dette ordner seg, så gjør det jo gjerne det med litt smeller innimellom.
Akkurat i dag er jeg litt nedpå for jeg vil at det idiotiske kneet skal være bra, sammen med ankel, arm og håndledd.. Det er tydelig at jeg har epilepsi på høyre side, det er stort sett der skadene oppstår, så nå er deler av høyre side litt stusslig stilt, men ære være medisiner og smertestillende. Det hjelper både på kne og clusterhodepine 😉
Jeg skal igjen legge inn en søknad på Marianne2.0 med nye og bedre kvaliteter 😉
I morgen er en helt ny dag og jeg løper videre og tenker det går bra, KJEMPEBRA! For etter regn kommer alltid sol eller noe annet klisjeaktig 😉
I går var første vanlige dagen etter påskeferie og jeg hadde mange planer. Alle planene forsvant med klesvasken jeg satt på og glemte.. Jeg satt meg heller til å så hele After Life med Ricky Gervais en gang til og så klarte jeg faktisk å lage knekkebrød og tørke over kjøkkenet. Jeg skulle på Gateteamet og jeg skulle ha med meg noe å gi videre fra søsteren.
Men dro avgårde og skulle lese på bussen, jeg holder på med en spennende krimbok. Jeg våknet i en det jeg vil kalle en ekstremt uelegant stilling ved Bjørvika og klarte å karre meg opp ved bussterminalen. Jeg lå med begge armene ut i en slags støvsugerstilling med nesa trødd ned i setet mens “misjonen på p4” hylte i ørene på podcast, våknet med et typ krøllete ansikt. Jeg var sist ut av bussen og stolpret meg over på Byporten og ordnet noen småting og spiste en liten salat på et eller annet sted på Oslo S og satt i et hjørnet og plutselig våkner jeg mer under enn over bordet og skjønner at dusteepilepsi har slått til og jeg kommer meg ut derfra, ser ikke på noen og vet ikke om noen har engasjert seg i dette.. Jeg drar på Gateteam og står der i fem minutter før jeg hilser på noen, jeg måtte komme meg litt i vater. Etterhvert som vater meldte seg så fikk jeg på meg gul vest og var i gang. Jeg var nok ikke den alle beste frivillige i går, men fikk skravlet, klemmet og twitret litt og dro hjem 1915 og instagrammet hele veien hjem for å ikke sovne og få et nytt anfall. Det som er mest vanskelig er at hjernen føles som semulepudding og bare det å prøve å se normal ut og finne riktige ord er ikke så innmari lett..
På vei til Gateteam, klora til meg en kaffe på Narvesen:
Jeg skulle egentlig på legevakten i går for det har skjedd noe inni håndleddet, men jeg orket ikke.. Er redd de hadde sendt meg på røgnten og jeg blir snart selvlysende føler jeg. Og jeg skal til legen på mandag iom idiot-kne er enda hovent etter operasjon i oktober. Og jeg er blitt små-søvnløs og trenger noen legeråd før jeg hiver meg ut i jobb hver dag som jeg gleder meg veldig til. Men da er det greit å ha litt proffråd ang søvn og kne etc osv også får vi se om hånden er bedre til mandag så jeg slipper mer røgnten. Osteopat mente at jeg måtte ta et bilde hvis ikke smerter gir seg, så jeg satser på smerter gir seg på søndag. Men det er litt vrient siden at jeg går på medisiner. Jeg vet egentlig aldri hvor vondt det er egentlig er. Litt vanskelig, litt pest eller kolera. Men må ta smertestillende pga clusterhodepine. Så ja, livet er lett å gjøre vanskelig 😉
Jeg har ikke så mye på hjertet, men Facebook maser om at jeg må legge ut noe på bloggsiden og jeg takler mas veldig dårlig. Jeg kunne lagt ut et utropstegn, men jeg tenkte at det er jo like greit å klage litt samtidig. Hvorfor lide i stillhet, da er det jo ingen som hører deg 😉 Nei da, jeg lider ikke i det hele tatt. Men, jeg grenser til smålei innimellom. Men da er det greit å være innom Gateteamet eller tenke meg tilbake til Hellas og tenke hvor lite fælt jeg har det. Alt jeg bare tar for gitt og hvor heldig jeg faktisk er som er trygg, mett og varm og har alt.
Bare et sitat og grunnen for at jeg måtte se After Life en gang til:
“Happiness is amazing, its so amazing it doesn’t matter if it is your or not.. It is that lovely thing: A society grows great when old men plant trees they shades that they know that they will never sit in..”
Når noen og “noen” ligner på en Bollywood stjerne og han sier “slapp helt av nå” og man føler seg som en saccosekk med en kjip Bh på, for jeg klarer jo ikke å tenke meg når jeg skulle ut av døren så jeg tar den første og beste og det er den som evt er nærmest og mest behagelig (og stygg red.adm) og kommer på det når han sier: Bare ta av deg på overkroppen
Og det neste han sier er: jeg skal klare å hjelpe deg for her er det knallhardt og stivt overalt, men må bli kjent med kroppen din ordentlig.. #HYYYYL
Jeg er liker dårlig å kle av meg for folk, sånn typ det aller verste jeg vet..
Jeg vet at dette er jobben deres og de er profesjonell, men atte fy Næhei! Det er kjipt å kle av seg uansett..
Ja, jeg har vært til behandling… Og jeg er forknytt overalt, jeg er hard og stiv i alle muskler for det viser seg at jeg kun puster øverst i brystkassen og kroppen får ikke nok O2.. Jeg hadde vondt på steder jeg ikke visste man kunne være stiv, som i magen f.eks.. Jeg kan ikke puste ordentlig lenger tydeligvis pga smerter, ribbeinsbrudd, mer smerter og mer ribbeinsbrudd. Så alt har grunn stivnet og jeg har fått pusteøvelser i hjemmelekser.. 15 ganger om dagen.. Jeg vurderte å bite han et par ganger underveis, men jeg er jo sosialt oppegående og relativt grei, så jeg bet tennene sammen i stedet og sto han av..
Alle kan puste, bare ikke jeg..
Så konklusjonen i dag er at: Epilepsi er ganske dust, clusterhodepine er skikkelig dust og få skader er enda mer dust og kroppen motarbeider meg uansett.. Det viser seg at dette ubrukelig dusteskallet man kaller kropp er i konstant beredskap, dvs jeg..Men nå later jeg som jeg bare er hjernen som igjen er superdust pga at den har to diagnoser.. Så pga beredskap, smerter, må vise hvor frisk jeg er og bite tennene sammen så klarer jeg ikke å puste ordentlig, hva er dette for en idiotisk kropp..Kan ikke den spille på lag hvertfall.. Jeg føler at alle kroppsdeler er i krig med hverandre og alle vet hva jeg føler om krig! Jeg er jo absolutt for fred, jeg har tatovert peacemerket på armen.. Hallo liksom! Hvor sender man inn dette makkverket på service? Eller det er kanskje det jeg prøver nå..
Herregud!
Hvertfall da, det er mandag idag og det er jeg egentlig veldig glad i, jeg er 44 år og må lære å puste på nytt…
Skal tilbake neste mandag.. Og MÅ ha gjort øvelser hver dag.. Men ha en fin uke, mvh pustelaila med dustekropp!
Husker når jeg var barn så var Prima Vera stort, jeg skal ikke skryte på meg at jeg skjønte tekstene, men jeg skjønte det var veldig kult for bestemor var så sinna på Jan Teigen og synes han gikk laaaaaangt over grensen og var et dårlig forbilde for dagens unge 😉 Og jeg ble selvsagt enda mer mer fasinert av Jan Teigen det er sånn det fungerer.. Men når jeg ble ungdom, så forbedret smaken seg enormt og Billy Idol ble den store helten og jeg gikk med tvinnet kors i øret og svarte klær, neglelakk, naglebelter, skjerf og var igrunn nydelig.. Bildet over er av en av de mildere dagene 😉
En periode så var det så mye sminke at jeg var glad det var vindstille eller så hadde halvparten blåst bort 😉
Men allerede da var jeg overengasjert og stilte meg alltid på de “svake” sin side nesten uansett hva det gjaldt, jeg hadde ikke alltid gode argumenter, men jeg så skummel ut og det hjalp det innimellom. Noen til og med brukte meg som skremsel fikk jeg vite flere år etterpå 😉
Men jeg skravler meg bort som vanlig, det jeg skal frem er at ungdommen i dag er en finfin gjeng stort sett som alle mennesker i alle aldre. Som søsteren så klokt sa: “de er under opplæring” og da skal det også være rom for feil. Men sånn som jeg ser de nå så er det mye hjertet på rett sted. På fredag skal de ut i gatene og streike for at vi voksne skal våkne og ta ansvar for klimapolitikken til planeten vår som vi allerede har ødelagt alt for mye.. “Det er ingen planet B” et godt ordtak.. Men når det kommer til miljø, så har jeg masse å lære og jeg prøver å henge med så godt jeg kan og vi prøver å gjøre så godt vi kan her hjemme. Størsten skal streike og vi bygde opp en stor tale som jeg synes hun skulle holde på skolen for å få gyldig fravær, men den flotte skolen hun går på (forresten verdens mest miljøvennlige skole, skryte skryte) hadde selvsagt allerede lagd en plan og at de drar inn sammen og har satt av tid til å lage plakater og sette seg inn i saken:
Jeg blir så stolt! Begge ungene går på Grønt flagg skole og er bevisst og det nytter. Det er vi voksne som må være villig til å høre på ungdommene våre og endre våre vaner som ikke har vært så gode. Og jeg blir så forbanna på voksne som latterliggjør ungdommene som skal streike og har meninger.. Hvorfor gjøre det, hvorfor drepe et viktig engasjement? Det er vi som har ødelagt og det er de som må rydde opp.. Som jeg skrev på en status:
“Hvordan drepe ungdommenes engasjement….”
“Vi får ikke stoppet utviklingen, det går for fort. Det er måten vi gjør det på som må endres. Vi må tenkte helhetlig.. Bare som eksempel, skolen vår som er verdens mest miljøvennlige skole som kommer til å skape mer energi enn den bruker. Et powerhouse. Vi må tenke i de store bildene og vi trenger engasjerte ungdom og de er født i den digitale verden og det er den måten de kommuniserer på og tar vi det fra de så får vi ikke de engasjerte ungdommene vi trenger og vi kan heller ikke forvente at en 14-15 åring klarer å tenke gjennom alle aspektene, men de er under opplæring og vi trenger at de bryr seg!”
Og jeg mener vi kan ikke ta fra de ting som de har hatt fra de er små for å straffe de når de engasjerer seg, vi må utvikle samme produktene på mer miljøvennlige måter, for vi får ikke stoppet den digitale utviklingen.. Men vi kan lage bedre premisser rundt den, men igjen jeg har masse å lære og jeg prøver så godt jeg kan å henge med.
Men vær stolt av ungdommene, la de få streike, la de få slippe til, la oss høre på de og lære av de. De er fremtiden vår og dette er engasjementet vi vil ha. Det er bedre enn dagens influencere som fokuserer på kanskje litt mindre viktige ting.. Men det er en annen debatt..
Og dere: Husk “Earth hour” det er også et statement:
Fortsatt når jeg googler elitefeminist så dukker jeg opp på linje nr to og jeg velger å være stolt, selv om jeg ikke helt hva en elitefeminist er.. Det er “skjellsord” fra Sylvi Listhaug og det er vel derfor jeg velger å ta det som et kompliment. Dette bildet:
Så lenge det er behov for det så må vi fortsette å kjempe for kvinners rettigheter, vi trenger ikke å gå lenger enn til kommentarfeltet for å se at vi fortsatt har en lang vei å gå.. Menn som avskyr Islam bruker fortsatt trusler om drap og gjengvoldtekt som hovedtrusler, samtidig som de kjefter på muslimer sitt kvinnesyn. Jeg tror ikke de ser selv hva de driver med
Så lenge jenter må vise pupper for å få være med å rulle med russebussen, så trenger vi å kjempe..
Så lenge vi har #metoo kampanjer så trenger vi å kjempe, #Jegharopplevd kampanjer. Jeg tok en stemme-test på Twitter og det er triste tall:
Det er ikke lenge siden vi hadde og sikker har enda idretter jenter ikke fikk bli med i og jeg leste i et innlegg i går om forsvaret i kommentarfeltet under hvor selv kvinner skriver at kvinner kun passer på kjøkkenet evt saniteten i forsvaret. Kvinner må bli bedre til å backe hverandre opp og ikke trykke hverandre ned.
Mange kvinner mener vi har ikke mer å kjempe for, vi er så heldig allikevel og ja på mange måter er vi det, men vi kan ikke gi opp for det. Vi har døtre.. Så lenge vi har ministre på stortinget dom får oppføre seg som de gjør med kvinner som øverste ledere, så har vi lang vei å gå..
Reklamen vi ser som rettet mot jenter og mot gutter…Jenter er sweet og gutter er super, bare et eksempel.. Husker når minsten var liten og vi snakker liten, jeg fikk ikke tak i noe det ikke var et sverd på.. Reklamen rettet mot unge jenter og kvinner som er så retusjert at det er umulig å oppnå. Det viser ikke virkeligheten
Når jenter på ungdomsskolene blir kalt horer, pulbare og sluts. Så må vi fortsette å kjempe. Vi må vise de at det nytter
Så lenge vi hører til stadighet: Men “gutter er gutter” og det skal liksom unnskylde noe.. Da må vi fortsett å kjempe!
Vi har et ansvar om å endre holdninger og menn har et ansvar om å endre holdninger å si tydelig i fra om hva som er greit og hva som er langt over grensa.. Enkelte menn har ingenting på Stortinget å gjøre! Kvinnene i regjering burte gjort noe med det for lenge siden, det sender ut veldig uheldig signaler.
Menn tjener i gjennomsnitt 16% mer enn kvinner i Europa
Kappalh synes kvinner fortjener en powerdress og du er heldig og kan vinne en i dag…….
Mens Lindex gir 10 % av omsetning til gir 10% av omsetningen vår 8.mars til WaterAid. Så det bedrer seg litt etter litt..
Dette er et lite knippe av saker vi må fortsette å hyle om og gratulerer med dagen alle flotte, sterke damer. Stå på videre, det nytter!
Og alle kvinner der ute i verden, vi glemmer dere ikke! Vi kjemper for dere, vi gir ikke opp. Vi er her og vi lover å hyle for dere også!
Jeg er noe lei, jeg er lei av å ha vondt og lei av at det stadig er nye steder å ha vondt og at jeg aldri helt vet hvorfor jeg har vondt annet enn at jeg har epilepsi.. Natt til torsdag gikk jeg på en smell og på jobb på torsdag skulle jeg snu hodet og da så jeg måner og stjerner for at nakken var helt på tulltur.. Jeg gikk som en robot resten av dagen og ungene som kom inn til Oslo måtte flire for hver gang de snakket til meg så snudde jeg og hylte au… Så tenkte jeg at dette går jo over, men det gjorde det jo ikke. Jeg prøvde med varme te-kopper, isposer, smertestillende etc osv og jeg har igrunn ikke sovet godt siden torsdag, det begynner å bli småskummelt. Lite søvn eller avbrutt søvn = anfall og jeg er på økning av epilepsi medisiner og det = anfall.. Jeg sendte mail til legen og sutret på mandag og fikk time i dag, jeg hadde sikkert fått i går men da skulle jeg til tannlegen, jeg hadde innmari sinnsykt lyst til å avlyse som jeg alltid har grunnet skrekkelig tannlegefrykt, men jeg tenkte at litt smerte fra eller til spiller ikke såa himla stor rolle 😉
Først og fremst: Jeg overlevde, ikke for å overdramatisere! Vi lagde grunnregler: 1. Ikke blåsblåsen ( det glemte hun og vi måtte gjemme den) og ikke vinkelsliper, jeg sa at hvis hun tok frem den så rømte jeg og da smilte hun ondt ( min tolkning ) og sa at døren var stengt og jeg kom meg ingen steder 😩 Så satt hun i gang og klagde og at jeg blødde litt mye og den ekle støvsugeren ble rød av blod 😳 Hun satte igang med ny iver og gravde mellom alle tenner og under tannkjøtt og «i am crazy» jomet ut av radioen 😬 Og hun ber meg skylle og mengder av blod blir med i sluket og vi er i gang igjen… Og det høres ut som hun skaper et skjelett 😳Gud bedre! Pirkegreiene med forskjellig form og farge lå blodige på bordet sammen med røde bomullsdotter ( dette grunnet blåsblåsforbud ) 70 minutter i stolen og hun er veldig koselig eller psykopat i forkledning… Jeg lurer litt på tannleger, de må være litt glad i å påføre andre smerte 😈 Tre måneder til neste og husk og bruke tanntråd
Uansett, jeg dro til legen i dag. Noe slapp, for størsten har smittet meg med forkjølelse og vondt i halsen. Og min lege som er verdt sin vekt i gull er ikke av den fintfølelende typen, han tar sitt arbeid på ordentlig og kjenner ordentlig etter og det var flaks at hodet satt fast i kroppen etter han var ferdig å rive, vri og banke på det.. Og han rekvirerte røgnten og taxi på et øyeblikk for å utelukke brudd i nakken og jeg tenkte at det vil jeg ikke ha. Det for svarte meg være grenser. Og han sa, hvis det er det så må du RETT til Ahus for å få krage og vurdering om de må inn.. Må inn, ingen skal inn i nakken min.. Og han avslutter: Ta det med ro og du får ikke ha noen anfall………. Det er innmari lett når man er på økning. Han var enig at det var dårlig timing, men det er det stort sett med det jeg driver med 😉
Jeg dro til Ski sykehus med en taxi hvor taxisjåføren hadde to hobbyer: Parfyme og kjøre på alle dumper han så og bilen hadde to funksjoner: Gass og brems, sånn liten tur fra forgården til helvete (sutresiri her;) Kommer dit, betaler og får beskjed: Følg de grønne prikkene:
Så får jeg tatt CT etter litt venting og jeg må ta to ganger fordi jeg har vondt så er skuldrene langt over hodet, så jeg måtte ta en gang til med å dra i et laken festet i en fot og først tok de høyre benet og jeg hylte og sier nei, ikke den..Den er fortsatt hoven etter operasjon og de sier, dra hardere med høyre arm og jeg bare: Eh, den er ødelagt etter brudd og rift i biceps.. Ja, jeg hører meg selv…;) Såeh vi fikk det til etterhvert og jeg ble sendt ut igjen mens de vurderte bildene og ble ropt opp etter en halvtimes tid og han UNGE mannen sier: Vi fant ikke noe brudd og det er bra, men det er en del slitasje der og det er nok alderen… PØH, alderen, frekke fyr.. Hmf.. Trøstet meg med at de hadde spurt om jeg var gravid inne på røgnten, helt til jeg kom på at det er jo damer i 50 års alderen som blir mammaer nå.. Så ja, gammel, slitt, forslått og forkjøla der har du meg 😉
Jeg kler på meg sofaen til mandag tror jeg 😉
Mvh Marianne som er snart klar for fyrstekake og sviskekompott
November år 2000 holdt jeg på å dø, jeg hadde en uventet graviditet utenfor livmoren og jeg hadde vært sammen med kjæresten min i 11 mnd. Jeg var på jobb, jeg jobbet på et kollektiv med unge rusmisbrukere og bodde på jobb perioder av gangen og jeg hadde følt meg uvel og rar i en og halv måned. Jeg gråt for det minste (jeg gjorde ikke det før) og ville bare spise egg og mamma sa tilslutt at du er jo gravid og da ble det nye tårer.. Uansett jeg dro på jobb og etter en uke der så tok jeg tilslutt en test og den lyste blått før det var gått 20 sekunder. Jeg måtte løpe til samling og etter 15 min så holdt jeg på å svime av pga magesmerter, et par andre voksne fulgte meg ut av stuen og kjæresten skulle hente meg, for det var friuke. Jeg klarte med hjelp å komme meg i bilen og kjæresten ringte 113 på veien og de tok meg med til Ahus og ba mannen ikke prøve å følge etter. De sjekket meg og fant bare en tom livmor og de så massiv blødning og jeg ble raskt operert, operasjonen tok mer en tre timer for de fikk ikke stoppet blødningen og kjæresten ventet og ventet på utsiden. Etter jeg hadde våknet klarte vi å lure han til å dra hjem for å sove litt og hente medisiner til meg som de ikke hadde på sykehuset. Når han kom tilbake noen timer senere, så var jeg så teit at jeg skrev meg ut på eget ansvar (jeg hater sykehus) Jeg hadde 60 over 30 i blodtrykk og klarte nesten ikke å gå.. Mamma gråt når hun så meg, men jeg skjønte ikke alvoret.. Jeg ble lagt inn igjen fem dager senere selvsagt.. Så ble jeg liggende nesten en måned hjemme på sofaen..
Jeg hadde vært på Kari Bremnes konsert den høsten og hun sang en sang som jeg ikke fant på noen CD og jeg hadde ledet lenge og en kveld mannen hadde jobbet sent så kom han hjem og satt på en CD og “sang til en mann” kom ut av høyttalerene, jeg gråt og gråt.. Syk og lettrørt og utrolig glad og den sangen betyr så mye for meg..
En uke etterpå så spurte jeg kjæresten min om han ville forlove seg med meg på bursdagen hans lillejulaften, han sa heldigvis ja og jeg slapp å bytte ringene i noen andre smykker 😉 Jeg hadde ikke sagt det til noen andre enn søster, mamma og fetter i tilfelle han sa nei, tenkte det var greit å ha stoltheten i behold 😉 Men han sa ja og enhver storm senere vi har møtt så har han stått fjellstøtt, vi har opplevd en del. Fire år etter dette så spurte han meg om vi skulle gifte oss og jeg svarte ja i halvtåka, størsten var to måneder og jeg var utslitt og jeg glemte det til dagen etter hvor han fortalte mamma og søster at vi hadde nyheter og at vi skulle gifte oss høsten etter, da hadde jeg glemt det 😉 Vi hadde verdens fineste bryllup: Han sang til meg i kirken, jeg var gravid med minsten og vi fikk verdens fineste fyrverkeri i gave hvor det dalte hjerter ned fra himmelen <3
Sommer 2018
Nå har vi vært gift i 14,5 år. Vi har snart to ungdommer i hus og vi blåser i valentinesdagen, men de sa på “God Morgen Norge” at man trenger ikke de store gavene eller styr, men opprinnelsen er å skrive noen ord til noen og det er en tradisjon fra 1500-tallet og jeg liker jo gammeldagse ting og derfor skriver jeg en kjærlighetserklæring til min favorittperson og sangen til Kari Bremnes beskrives så godt synes jeg:
”Baby you must take me to the sea” æ veit da sjøl kor havet finns ikkje den om at mitt hjerte ”oh! belongs to daddy” det e du som e min prins Kanskje heller sønge om at du gir mæ store rom at du e der – sånn som du è der når du è der
Jeg vil bare skrive en valentinshilsen til den fineste jeg vet om, du er min hverdagshelt selv om jeg driver deg til vanvidd innimellom med “Vær konsekvent, gi ofte etter” når det gjelder 😉 Men tusen takk for at akkurat du er du, jeg elsker deg og i år skal jeg på foreldremøte med Kripos og du skal reise bort, det er sånn det pleier å være her i huset og jeg elsker at vi ikke er A4, min Valentin 😉
Og takk for at du er du, takk for at du finner deg i alle mine greier som jeg bare MÅ gjøre, takk for at du holder fortet når jeg er syk og takk for at du er den snilleste og mest empatiske som bryr deg om alle, takk for at du er streng når det gjelder og jeg ikke klarer, takk for at du er verdens beste pappa, verdens beste venn og ikke minst verdens beste <3
