Husker i år 2000 på høsten, jeg hadde en underlig periode hvor jeg gråt for ingenting og jeg ville bare spise egg. Jeg drømte om egg i alle varianter på natten og jeg gledet meg til middag hvor mannen hadde lovet å lage omelett, han kom hjem med pølser i stedet og jeg gråt og gråt og forbannet han opp i mente.. Mamma sa tilslutt, du er gravid skjønner du og da gråt jeg enda mer.. (jeg gråter egentlig sjelden og hvis jeg gjør det, så er det på vegne av noen andre eller annet) Jeg dro på jobb og fikk kjøpt meg en graviditetstest og den lyste blått før jeg fikk tatt den.. Etter et kvarter etter jeg tok den så hadde vi samling i stua. Jeg bodde på jobben i perioder, jeg jobbet med ungdom som hadde rusprobleber., men anywho, jeg fikk så vondt i magen at jeg klarte ikke å røre meg, og noen måtte hjelpe meg inn i leiligheten min på jobb. Mannen hentet meg og han sa med en gang at vi MÅ på sykehus og jeg tenkte at neihei det skal jeg ikke, men jeg måtte og da tenkte jeg at jeg skulle hvertfall ta meg en røyk før jeg skulle på sykehuset, men jeg klarte ikke og da skjønte jeg alvoret.. Han ringte 113 og ambulansen møtte oss halvveis og bare sa til mannen at ikke prøv å følge etter, du kommer når du kommer og der satte de blålysene i gang. Når jeg kom på ahus så tok det ikke lang tid før de skjønte at jeg var gravid utenfor livmoren som hadde blitt en stor blødning og jeg ble operert ganske med en gang, Det tok tre timer.. Jeg våknet opp etterpå og skulle ut av sengen og det fikk jeg ikke lov til, men jeg gjorde jo såklart det alikevel. Dagen etter dro jeg hjem, jeg krevde å få dra hjem.. Ikke mitt smarteste øyeblikk.. Jeg hadde 60 over 30 i blodtrykk og det tok 5 dager før jeg ble lagt inn igjen. Jeg måtte jo hjem, jeg skulle på julebord med jobben.. Jeg var ganske syk i forkant, jeg hadde gått ned 22 kilo på 1,5 måned pga epilepsi medisiner. Kroppen taklet ikke å bli gravid.
Etter det ble jeg skremt og tenkte at jeg vil ikke ha barn. Jeg sa til mannen sommeren 2003 og hvis du vil ha barn så tror jeg du må finne deg en annen dame og han nikket bare og sa ja ja.. Da tok det 2 måneder så var jeg gravid og det er helt fryktelig å være gravid synes jeg, men jeg er blitt verdens verste (evt beste) ulvemor.. Jeg som ikke skulle ha barn fikk to barn på 23 måneder 😉 Sluttet å amme den ene for jeg var gravid med den andre 😉 Og de er de største undrene som finnes <3
Jeg skal ikke fortelle om dem, for det er deres egne liv og historier, bortsett fra at de er verdens vakreste så klart 😉
Her er 12 timer etter fødsel nr 1 🙂
Noe av det viktigste som mamma mener jeg er å tørre å slippe de fri, det er så vanskelig men viktig for barna å bli trygg på seg selv, i seg selv. Tørre å satse, tørre å la de oppleve sine egne liv. Jeg vil skjerme de fra alt som er vondt men de kan jeg ikke desverre. De lærer av feil og de lærer av litt motgang. Jeg ble kalt mammablogger og ble saksøkt dem ene gangen jeg skrev om et av barna som hadde en skrekkelig, kjip opplevelse.. Jeg er ingen mammablogger, men jeg er en mamma som alltid vil ta opp kampen hvis de blir behandlet dårlig.
Jeg mener at noe med å verne om barna sine er å ikke legge ut bilder av de på nett, de skal ha deres egne liv på nett etterhvert. Sånn er verden blitt og da er det ikke gøy å oppdage at foreldrene har lagt ut bilde på bilde av deg i alle situasjoner. Jeg skjønner at man har lyst til det, vi vil jo dele det vakreste vi har. Men vi har et ansvar og selv om vi ikke deler bilde av barna våre på nett, så er vi like glad i de. Dette synes jeg er så viktig, internett er mye positivt, men det er skummelt også. Det skal ingenting til før bilde blir stjålet og manipulert. www.Barnevakten.no har advart og advart oss mot dette. Del gjerne dine egne historier, men respekter barnet ditt. Vet at mange som ikke er enig, og det er helt greit. Men jeg håper flere vil tenke seg om. Vi voksne er immigranter i nettverdenen, mens barna er innfødte og de som har kommet seg på facebook, twitter, instagram etc de sier at foreldre er de som trenger mest å lære om nettvett og jeg kjenner meg igjen. Nå får vi minner fra facebook hver dag og jeg gremmes av enkelte statuser jeg hadde for 8-9 år siden, jeg hadde virkelig ikke peiling. Bratt læringskurve og jeg har mye å lære enda, men jeg prøver og jeg er ikke redd for å spørre barna om hjelp 😉 Jeg har også lagt ut noen bilder,men det gjør jeg ikke lenger hvis ikke jeg har tillatelse av de og da gjerne bakfra eller langt unna. Men det er man må tenke på: hvis man må legge ut bilder så ikke tagg de på skolen eller i barnehagen de går.. Bare ikke
Men jeg som ikke skulle ha barn er i overkant en engasjert mamma og jeg elsker det. Mine vidundere er nå 10 og 12 år og det er spennende. Jeg blir også usaklig, sinna og er slettes ikke pedagogisk riktig og kan bli flau over engen oppførsel i blandt, men samtidig så er jeg en mamma som har tid, svarer på alt og er tilstede for dem på skolen og hjemme, jeg prøver i hvertfall. Vi kan bare gjøre det beste vi kan. Jeg lærer de det som er viktig for meg, for oss. Jeg er ingen “topptur og ut i skogen mamma”, men jeg er en litt alternativ mamma og håper det er bra nok. Jeg lærer noe av barna hver dag, lærer å se ting på nye måter 🙂 Minsten spurte meg i går: “Mammaaa, kan katter være allergiske og jeg sa ja, de kan få alle sykdommer vi har og da lurte han på hva vi gjorde hvis vår nye katt var allergisk for mennesker” Måtte tenke litt da 😉 Herlig! Min mamma var og er en litt i overkant alternativ mamma og jeg mener jeg har lært det viktigste av henne og pappa. Hun er litt smårar og vennene våre har alltid satt veldig pris på en tilstedeværende mamma som min som svarte på alt vi lurte på og som var tenkte litt utenfor boksen 😉
Her er jeg utkledd som et datavirus, jeg skal være med minsten på Halloweenfest, som sagt: hva gjør man ikke 😉
Her er mamma og jeg når jeg er 15 år 😉 Good times, lækkert 😉
#Mamma #Mammablogger #nettvett #barnevakten #galmamma #gravid #håpløs #sta #Syk #Sykdom #Epilepsi
