28.mar.2012


28.3.2012

Dette er det jeg forestiller meg skjer i hjernen min når et anfall begynner..Alt har bare nådd koko-eller kokepunktet,eller at det ser ut som lyn og torden når smeller det til ,da mener jeg GTK anfall (generaliserte tonisk kloniske anfall) eller “grand mal” som det het før.

det er sånne anfall jeg bruker å ha på natten et par ganger,er noe småfortumlet om morgenen,men som regel går det greit:) fordelen er at jeg har alltid noen sår eller blåmerker jeg kan skryte av;) 

Det er disse anfallene folk flest forbinder med epilepsi,krampeanfall… men det finnes så mange forskjellig typer anfall! hvis du ser noen som oppførerer seg mer enn merkelig er det ikke umulig at det kan være anfall av noen type! jeg har selv “gtk”, ” abcenser” og “kpa”, 

Abcenser vil si at jeg detter bort litt,ser ut i lufta eller bare blir tom i blikket,folk som ikke kjenner meg synes nok jeg er noe uhøflig som ikke hører etter i samtalen;) Eller det kan selvfølgelig være greit å skylde på ,hvis noen er helt grusomt kjedelig..;)

Kpa anfall er så mye rart at det er vanskelig å forklare…jeg går stort sett bare rundt å lurer på hva i all verden jeg skulle nå,enkelt forklart for min del at det er type lengre abcenser. før gjorde jeg mye rart-gikk tur med blomstene vi hadde i stua, instisterte på at hunden min skulle ta seg en kaffe,jeg fotfulgte han rundt med en tom kaffekopp..stakars;) tok ned alle bildene i stua så hang jeg opp alle dressene til pappa..mye underlige greier,de anfallene har heldigvis sluttet,men det er utrolig mye morsomme historier;)

Det er siden i sommer jeg har hanglet skikkelig den her gangen,jeg mistet en uke i Tyrkia pga mange anfall og hjernerystelser..jeg fikk nesten flyforbud,men i.o.m jeg er sånn som jeg er fløy jeg etter en uke senere!! men i sommer prøvde jeg å knuse peisen under anfall…ingen overraskelse å si at jeg tapte,men fikk noen fine skrytesår og jeg sparket i stykker spisestuebordet-der vant jeg;) og famile og venner fikk mye jobb med å skrape meg opp fra gulvet-artig periode..men jeg har en utrolig familie og svigerfamile og ikke minst gode venner <3 jeg har utrolig nok aldri opplevd at noen trekker seg unna! det har de fleste med epilepsi..jeg vet hvor heldig jeg er med alle rundt meg:)

håper alle skjønner litt svart humor og ironi;)

ønsker alle en strålende dag:)

M.M

Epilepsi:

En enkelt persons opplevelser:

jeg er 37 år,har familie med 2 barn og mann. ingen hund,men vi har stasjonsvogn,eller førstekona til mannen;)

nå sitter jeg her med hjernerystelse i annen grad og 2 brukne ribbein eller hvordan det skrives..jeg prøver å ikke prate så mye om epilepsien ,vil ikke at den skal få hovedrollen i livet mitt,for det er mitt og jeg vil leve det på min måte-men akkurat nå og siden i sommer har det vært motsatt,den har tatt over og da blir jeg forbanna..jeg måå legge meg 22.30,huske mat,huske tabletter,huske alle små og store rutiner og aller helst vil jeg bare være mamma ,en god mamma! Mine skjønne håpefulle spør,har du vondt i hodet,skal jeg hjelpe deg og gang på gang forteller jeg at de er supersnille men jeg er voksen og har ansvaret for de og ikke de for meg ,for så sta og sterk mamma er så takler jeg det meste-selv om pappa er sterkest da,mener sønnen;) nesten så sterk som Pippi:) I dag hadde han fortalt i barnehagen at pappaen hans kunne løfte 100 elefanter og det er jo en bragd i seg selv!!

jeg skal snart inn på “sykehus” eller rehab eller hva svarte,det er bra det,der er det fagfolk! jeg skal bytte alle medisinene min og bli kvitt den som er verst,som gjør at jeg mister litt hukommelse,finner ikke ord jeg vil bruke,fratar meg litt personlighet..jeg husker en gang jeg var morsom,det er jeg ikke lenger,men jeg har galgen humor og har det ganske festlig på min egen bekostning og heldigvis for det eller så hadde dette vært vanskelig!! når legen min sier stakar til meg forteller jeg han hvor heldig jeg er som ikke bor i Afganistan,så alt kunne vært verre og jeg har sett andre med epilepsi og jeg har det som julaften i forhold-min er bare noe vanskelig å gjøre noe med,jeg er et interessant medisinsk tilfelle eller kanskje de mener noe annet nå etter alle disse årene!

jeg hadde aldri tenkt å blogge for å få mye oppmersomhet eller medlidenhet(verste som finnes…;) men rett og slett for å bygge opp språket  mitt igjen,det er nede for telling,trenger å finne ordene mine tilbake!! akkurat nå ligger det litt dødt,men egentlig er jeg “litt” Knut Nærum når det gjelder det språk,jeg får vondt når jeg ser skrivefeil,men nå skriver jeg mye feil selv og jeg vil komme tilbake-bli Marianne igjen og ikke et halvdødt slakt som orker litt av gangen…prøvde meg på en fest på lørdag,men var hjemme 20.50…jippi;)

Jeg vil følge opp hvordan det går for min egendel hvordan ny medisinering går ,ikke minst fordi jeg har gullfisk hukommelse (ingen fornærmelse av den vi har boende hjemme,for den er regnet som et geni;) men dette blir en spennende periode om de nye,helt nye medisiner hjelper-ellers er det snakk om kirurgi og DET har jeg IKKE lyst til,men revurderer,vil bli bra snart…har vært til og fra i 20 år!

til neste gang-god helse <3

M.M